Da jeg var 4-5 år og da snakker vi ca året 1992 var det plastikk som var det store. Det var utenkelige at vi barn noen gang skulle få leke med ting som var i keramikk eller glass. Jeg var en av dem som fikk dukkekopper i plast. De var gule, røde og blå. Gjerne litt misfarget etter noen dager ute i regn, men sånn som vi lekte med de. Vi hadde rutete pledd og dukkepiknikk på plena.

En dag mente mamma at nabojenta og jeg var blitt ansvarsfulle nok til å leke med noe helt spesielt. Hun dro frem en gammel skoeske fra klesskapet som inneholdt de fineste dukkekoppene jeg noen gang hadde sett.

Koppene var små med gullkanter og en bitteliten fløtemugge til. Jeg husket vi var stolte når vi med andakt bar ut det vakre te-serviset. Mamma hadde til og meg delt opp kjeks i små biter som passet på fatene og saft fikk vi lov til å fylle i mugga.

Hun fortalte oss historier om da hun hadde lekt med det samme serviset. I dag angrer jeg på at jeg ikke fulgte mer med når hun snakket. Jeg aner ingenting om dette serviset. Jeg vet at det har vært flere deler til, men disse forsvant gjennom vår og mammas lek.

Restene av det som er igjen, finner du i min pyntehylle. Her står det en te-kanne, tre kopper (der den ene mangler hank), fire te-fat, en fløtemugge og en skål. Alle gir gode følelser fra en tid med bekymringsløs lek på pledd i hagen med ei god venninne og dukkene våre.