Long time no see …

Det er lenge siden sist. Alt for lenge siden. Her i huset er det sommerferie. Det vil si mannen og Kidden er dratt til farmor og huset er helt stille. Noen ganger trenger jeg at huset er stille, men nå er det en halv dag siden de dro og da føles det bare tomt. Det er kanskje sånn at man ofte ønsker å ha det man ikke har og s angrer etterpå. Jeg ønsket meg et stille hus der jeg kan få sove mer en 2 timer i slengen. Jeg angrer nå, men vet at gjensynsgleden på onsdag blir stor.

Siden sist har vi kjøpt oss hus. En lang prosess, men nå har vi et hus som er vårt. Det er vårt lille paradis med en liten låve/fjøs og akkurat passelig nok plen å klippe til at vi rekker det på en dag om vi legger godviljen til. Kidden har fått et fantastisk rom som han kan leke på og det gjør han også. Flere timer for dag. Plutselig kommer han ned og ber om et lite glass melk og så er det opp på rommet igjen.

Det merkeligste for tiden er at vi skal feire 3-årsdag om 12 dager. Det er kjemperart og spennende på samme tid. Vi ser hvordan Kidden oppdager nye ting hver dag og gleder oss sammen med ham. Han er jo selvsagt helt subjektivt (!) den beste ungen i verden. Ingen tvil om det.

Så tusen millioner spørsmålet som jeg går rundt og tenker på for tiden er om jeg skal begynne å blogge igjen. Svaret på det er at jeg ikke vet det. Jeg må først tenke over hva det vil kreve av meg og endre litt på forsidebilder og sånt. Så jeg er i tenkeboksen. Ville bare oppdatere dere litt.

Kanskje vi sees snart!

Publisert i Livet | 2 kommentarer

Det er bare en sånn dag …

tired-face-clipart-vy7ztt-clipartAlle småbarnsforeldre kjenner til de der dagene der du ser på klokken når det er lyd i rommet ved siden av. Du prøver å gjøre deg så liten som mulig når du ser klokken bare er 05.55. Fortvilet lukker du øynene i et håp om at det kanskje var falsk alarm og innser at det bare er 2 timer siden sist det var lyd der inne og sånn har det vært hele natta gjennom. Litt uvel og ikke helt sikker på hvordan du kom deg inn på rommet, prøver du å foreslå «kanskje du vil sove litt i mamma og pappa sin seng. Det er midt på natta» og Tanntrollet går halvveis motvillig med på det mens han gjesper. Han vil jo bare stå opp, men med en brannbil i hånda lurer du ham ned i storsenga. Fornøyd med deg selv lukker du øynene og tenker: «Jess, dette klarer vi». Kortvarig glede i det den første kommandoen kommer: «Lyset på». «Helvette …», er det du tenker, men høyt sier du: «klart du skal få lyset på … værsågod … sånn … legg deg ned og sov litt til for det er midt på natta». 20 minutter senere har du gitt opp den der sovingen og sammen med Tanntrollet som lykkelig har plassert hånden sin i din, står dere opp.

Inni hodet passerer en verden av tanker forbi. Du klarer å skifte en bleie og som et mirakel havner den ikke bakfrem. Selv om du ikke husker hva som egentlig var riktig vei på den og innser at du på et tidspunkt faktisk kledde den på hodet til Tanntrollet og det var ikke fordi du skulle være morsom, men fordi du var så trøtt og bortevekk at du trodde det var der bleien skulle være.

Med Tanntrollet godt plassert i sofaen og Brannmann Sam på tv, takker du høyere makter for at noen har vært så genial å finne på en barnetv-serie som Brannmann Sam. Du takker også de som var så geniale at de fant på Internett og strømmetjenester i samme slengen. En liten takk til NRK og at vi betaler lisensen slik at det ligger så mange episoder som vi kan se helt gratis på vår tv, streifer deg før du rister det av deg og tenker at her er det bare en ting som hjelper for å våkne. Dusjen! 10 minutter senere er du ikke helt sikker på hvordan du kom deg dit eller om du har vasket håret, men innser egentlig litt for sent at dusjen var en ekstremt dårlig idé. Varmvann som lokker deg og legger seg rundt kroppen din som den varme dyna du nettopp forlot, kan umulig gi deg noe akkurat nå. Du er nemlig i ferd med å lukke øynene og bare la deg synke sammen i en forlokkende søvn i varmt vann. Litt fortumlet kommer du deg ut av dusjen og huske plutselig på at du satte på Brannmann Sam, men glemte å spørre om han vil ha noe å drikke.

Melk blir raskt helt over i en tutkopp og du spør om Tanntrollet vil ha noe å spise. I det spørsmålet kommer ut av munnen, angrer du og krysser armer og ben for at han ikke sier brødskive. Du er ikke helt sikker på hvordan du bruker en brødkniv akkurat nå og vet at det er iallefall ikke trygt. Man skal ikke operere tyngre kjøretøy eller farlige våpen i en slik tilstand og selv om brødkniv vanligvis er ganske ufarlig, er det ikke alltid like lurt å bruke den når du ikke klarer å tenke lengre enn at brødet ser rart ut og at brødskivene tegner seg til å bli ganske lange fra denne vinkelen. Det er ikke så lett å huske på hvilken vei brødet skal skjæres så i et desperat øyeblikk spør du Tanntrollet om han ikke heller vil ha kjeks. I det han svarer ja og danser opp og ned på gulvet, puster du lettet ut og husker innerst inne noe som foreldrene dine har prøvd å få inn i hodet ditt om sukker og dagens første og viktigste måltid. Det rister du bare av den igjen og tenker at havrekjeks er sikkert sunnere enn sånne tom og jerry-kjeks uansett.

10 Minutter senere, uten at du husker hvordan du kom dit, men bare at det er kaldt og du må fyre i ovnen, kommer det så mange banneord du bare kan fordi du ikke får fyr på fyrstikkene. Fortvilet ser du mengden fyrstikker bli mindre, og fyr i ovnene ser ut til å være en sånn luksusting som du ikke kan unne deg selv i dag. Fortvilet og med en uggen følelse i magen mener du bestemt at det må være veden det er noe galt med. Koblingen mellom ved og hvordan fyrstikker skal brukes faller deg ikke inn. Her har du et aha-øyeblikk og ser deg flau rundt før du innser at du hele tiden har prøvd å fyre på fyrstikkene på feil side …

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Jeg har ei venninne som alltid …

… skriver sånne fantastiske innlegg på Facebook om alt hun har rukket å gjøre på den dag. Det dukker stadig opp bilder av nybakte brød, rene klær og at hun vasker hus. Hun ser også fantastisk ut mens hin gjør det.

Jeg har ofte tenkt at jeg ville adoptere henne og få henne til å flytte inn på gjesterommet. Tenk å få nybakt brød hver dag eller bare kunne finne ei ren truse. Det hadde vørt deilig. Her i huset flyter nemlig skittentøyskurvene over, teppene burde vørt støvsuget for lenge siden og jeg liker ikke å innrømme det, men Dirigenten har snart sittet fremfor iPaden i over en time. Der blir han helt sikkert sittende til det er på tide å legge seg, mens jeg krangler med en ovn som ikke vil gi oss fyr. Til ovnens forsvar, så hadde vi verken tennbriketter, papir eller tennveske å tenne opp med så kanskje den ikke burde vært nevnt?

Mannen i huset er akkurat nå på tur til Bodø på kurs og jeg har veldig mange ting på lista som burde vært gjort for lenge siden. Kanskje jeg burde startet med å svare på den sms’en jeg fikk på mandag? Tror til og med det var mandags formiddag. Det er lettere kaos over hele linja og jeg er enig med meg selv i at sånn forblir det. Kaoset kommer ikke til å forsvinne før over helgen og kanskje ikke en gang da. 😉

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Det slukende mørket

Kjenner du den følelse av at det er som om du lever på en sky? Den der følelsen der alt går på skinner. Alt i livet ditt bare klaffer helt perfekt og det er som om ingenting i hele verden kan forpurre hverken planene eller hverdagen din? Det er akkurat som om hele verden ligger for dine føtter og er innstilt på samme klokke som deg. Ingen avtaler på samme dag, alle rundt deg har det så fint og er positive. Planer legges og INGENTING kan komme i veien. Du leter etter noe negativt og venter på det der slaget i ansiktet som får alt til å rakne og bli kaotisk, men det er som om ingenting kan gå galt.

Plutselig kommer det du har ventet på. Det er en kommentar, noen som ikke er helt i det rette humøret. Du forteller deg selv at alt ordner seg. Det må jo det. Eller må det ordne seg? Alle avtaler krasjer plutselig, planleggingsdager i barnehagen kommer på dager da det iallfall ikke passer, innleveringsoppgaver som skal planlegges, eksamener som skal avholdes, familie som krever besøk, andre som sier det er lenge siden de har sett deg, arbeidsoppgaver som burde vært ferdig, hus som må vaskes, klær som hoper seg opp, hund som helst burde vært gått tur med og som man fortvilt prøver å finne pass til, bursdager, bryllup, sure unger, sure voksne, behovet for barnevakt som ingen kan hjelpe deg med, rot i det digitale, rot i det analoge, en mobil som ikke alltid virker … Lista blir bare lengre og lengre jo mer man tenker.

Hva gjør man da? Jeg vet ikke hva du gjør. Jeg vet bare hva jeg gjør. Behovet for å la tårene trille fritt melder sin ankomst omtrent med en gang. De tårene triller og triller mens jeg lar meg sluke ned i fortvilelsen. Det mørke dypet som jeg der og da ikke har noe behov for å komme ut av. Jeg lar mørket sluke meg og ta meg med enda lenger inn. Helt til et punktet der det er så mørkt at jeg er i ferd med å la meg knekke. Jeg vet ganske nøyaktig hvor langt jeg kan gå før det bikker over. Før jeg pakker sammen alt jeg har og reiser for godt. Jeg kan til og med stå med den ene foten på andre siden av dørstokken og være så klar for å forlate alle jeg er glad i og alt jeg er glad i. Noen minutter eller en time, virker det så fornuftig å bare forsvinne i mørket. Fortelle meg selv at jeg ikke har noen verdi og at ingen har bruk for meg. Det kan ikke være sånn at livet skal være så vanskelig å leve. Det er ikke mulig at noen skal møte så mye motgang og ikke kunne gjøre noe med det.

Allikevel er det noe som stopper meg hver eneste gang. Tanken på å forlate noen som kanskje trenger meg. Selv om mørket lokker og lurer er det ikke sånn at alt jeg ser er det som stemmer. Innerst inne vet jeg bedre enn å la mørket sluke meg. Jeg vet at jeg må bite tennene sammen og kravle tilbake mot lyset. Kommentarer må bare være kommentarer. Det er ingen andre som vet noe om hvem jeg er og hva jeg er i stand til. Jeg er sterkere enn mange tror og klarer meg på tross av hva andre tenker og mener. Innerst inne har jeg kontroll. Jeg er egentlig klar til å ta alle utfordringer på strak arm. Jeg viser gang på gang at jeg ikke er redd for å be om hjelp og jeg vet at jeg har en tendens til å draes mot mørket. Denne gangen nekter jeg derimot å bli slukt. Jeg har allerede snudd før jeg har nådd det innerste og mørkeste plassen. Den plassen der du aldri kommer ut.

Publisert i Livet | 3 kommentarer

Du kan se på dette som en oppsigelse

Fra
Saritha
Finnøy fantasier
saritha.org

Til
den det måtte angå
den som føler seg truffet
den som bare er nysgjerrig

Oppsigelse av stilling som (her står du fritt til å fylle inn det du føler passer)

Jeg er klar over at jeg antageligvis ikke har noen oppsigelsestid eller i det hele tatt kan levere en oppsigelse, men ber deg vurdere en rask fratredelse av min stilling hos deg.

Grunnen til min oppsigelse er at jeg ønsker å fokusere på meg selv, jobb og min utdannelse fremover. Jeg ønsker også å ha overskudd og energi til å tilbringe tid sammen med min mann, sønn og hund. Jeg beklager at dette kanskje kommer noe brått på, men jeg ser dessverre ikke nytten av å bruke mer energi på stillingen jeg er i nå.

Det har vært for meg mange gode år i stillingen hos deg, men jeg har et sterkt ønske om å komme meg videre uten å ha dette hengende over meg. Jeg føler at det nå i mitt 28. år er åpnet seg flere muligheter som jeg ønsker å benytte meg av videre.

All hell og lykke på dine fremtidige eventyr uten meg ved din side!

Dette til orientering

Med vennlig hilsen
Saritha

 

Publisert i Livet | 2 kommentarer

Første dag i barnehagen etter ferie

20160705_155837

Dirigenten som helt klart klarer seg uten mammaen og pappaen.

Første dag i barnehagen etter ferien. På forhånd hadde vi informert Dirigenten på best mulig måte om at han skulle tilbake i barnehagen. Vi snakket om barnehagen, pakket sekken og følte oss veldig klare. På turen i bilen i morges lo vi mens vi spiste bananer. Dirigenten var strålende fornøyd og hadde det egentlig litt travelt da vi kom ut av bilen.

Inne i gangen tok vi av joggesko og det var da den første klamring til mammaen kom. «Helt naturlig», tenkte jeg og det er vel det. Han har tross alt hatt fri fra barnehagen siden begynnelsen av juni. Vi ga Dirigenten matboksen og ba ham legge den på tralla. Med den lille hånda godt plantet i mammas hånd gikk vi med matboksen. Dirigenten la den fint ned på tralla og gikk litt nølende ut til de andre ungene og mens mamma og pappa småpratet litt med de ansatte fant han ut at han skulle legge puslespill.

Mamma åpnet munnen og sa at nå skulle de gå. Det var omtrent her Dirigenten klamret seg til mammas hals og tårene kom. Ikke Dirigentens tårer altså, men mammaens tårer. Plutselig ble det så vanskelig å slippe den lille gutten. Mammaen var faktisk ikke så langt unna å bare ta ham under armen og springe ut derifra for så å kjøre hjem. Mammaen gjorde det ikke, men ble pent jaget ut av pappa. Han så på mammaen og sa nå kan du gå. Med hjertet i halsen og helt sikker på at nå må det da komme noen skikkelige hyl etter mammaen, må denne mammaen bare innrømme at Dirigenten har klart seg helt fint uten mammaen og pappaen. Han har vel til og med storkost seg med leking uten mammaen og pappaen. Dette er vel bare begynnelsen på alt han skal klare uten oss. Jeg gruer meg …

Publisert i Livet | 1 kommentar

Italia – den lange reiseversjonen

Sommeren raser avgårde for vår del. Først var det Italia sammen med svigermor med familie. Det var varmt og klamt, men ga fine dager med god mat og spennende opplevelser. Jeg var aller mest overrasket over hvordan Dirigenten klarte å holde humøret oppe, men små gutter trenger kanskje ikke så mye for å ha det bra. I etterkant kommer vi til å le av hele reisen til Italia. Jeg ler egentlig allerede nå. Litt … Kanskje … Eller…?

20160624_054829

Dukka måtte selvsagt være med på tur og oppleve alt som vi andre opplevde. Siden vi var så redde for at dirigenten skulle miste den, ble vi enige om at hun kunne sitte i sekken med hodet opp. Mannen spøkte med at vi kanskje burde investert i en bæremeis. Vet ikke om man får kjøpt sånt til dukker?

Det hele startet med turen fra Bodø om morgenen. Dirigenten var i godt humør og fornøyd fordi vi fant ut at dukka kunne sitte med hodet opp av sekken og følge med på turen. Det siste vi gjorde var å putte resten av klærne og babycallene i koffertene. Deretter stod vi å diskuterte frem og tilbake om vi bare skulle legge lekene og bamsene til Dirigenten på samme plass, men Dirigenten var snar å putte dem nedi sekken så da ga vi etter. Fornøyd med oss selv klarte vi å være ferdig med alt ti minutter før taxien kom klokken 06.00. Det måtte jo love bra for resten av turen. Bagasjeinnleveringen gikk sånn omtrent som smurt. Vi måtte vente litt på han som skulle komme og sende vogna avgårde med spesialbagasje, men ellers kom vi oss glatt gjennom sikkerhetskontrollen. Ingen som skulle sjekke gjennom noen vesker eller sekker. Det er uvanlig til å være meg.

Deretter kom beskjeden om at flyet vårt ut fra Bodø til Oslo var forsinket. Det var jo nærmest et slag i trynet og vi begynte å ane at resten av turen ikke kom til å gå like smertefritt. SAS hadde nemlig selv booket oss hele veien til Italia og ga oss 40 minutter før flyet til København skulle gå. Her innså vi at det kanskje var litt knapt med tid til neste fly. Da vi landet i Oslo hadde vi omtrent 20 minutter på oss før vi neste fly skulle gå og vi måtte ta Dirigenten uder armene og springe til utenlandsdelen av Gardermoen. Det er forøvrig ganske langt, men ga oss en fin trimtur. Vel fremme ved gaten innså vi at dette flyet også var forsinket. Ganske lykkelig lo vi av det hele og tenkte at det var ganske flaks for da måtte jo bagasjen vår komme frem.

Inne på flyet til København innså vi at det ikke var noen sjanse for at vi skulle rekke flyet videre til Roma. Vi tenkte at det egentlig var like greit for som de gode (les lett distraherte) småbarnsforeldrene vi er, så hadde vi glemt å fore Dirigenten. Vi hadde vel strengt tatt bare puttet i ham ett par kjeks på turen. Dermed var planen klar. Gå av flyet i København, lokalisere hvor vi skulle og om vi rakk neste fly, deretter finne mat. Rett før landing fikk vi vite at neste fly ventet på oss og at vi skulle sjekke en skjerm ved utgangen som fortalte oss hvor vi skulle. Løpende av flyet og klar for videre tur kunne vi bare knekke sammen av latter når vi så at vi skulle videre med samme fly og egentlig ikke hadde trengt å haste avgårde. Det flyet var selvsagt også litt forsinket og vi var fornøyde med å få tak i noen røde pølser og helt sikre på at bagasjen kom da iallfall med. Den trengte de jo ikke laste av flyet en gang. Dirigenten var strålende fornøyd som fikk reise med enda et fly. litt surkete på grunn av søvn-mangel, men ikke mer enn vi kan forvente. Leende tenkte vi at nå kom resten av turen til å gå på skinner.

Vel fremme i Roma, spankulerte vi bort til bagasjebåndet og begynte å speide etter koffertene. Ungene (les mannen i huset) fant et piano man kunne spille på og satt seg egentlig ganske rett ned ved det. Skuffende måtte han medgi at broren hans kunne en tøffere låt og dermed forsvant han derfra nesten like fort for å finne bagasjen vår. Svigermor fant spesialbagasjen vår mens Dirigenten luftet henne og dermed fikk vi vogna. Det var fint. Dirigenten trengte jo fremdeles den til formiddagslurene sine og hvis vi skulle spanulere i en by i denne varmen kunne det være greit å ha noe å putte Dirigenten i. Selv om han egentlig er veldig glad i å gå regnet vi med sånne små føtter også ble fort slitne. Da det lå omtrent to kofferter igjen på bagasjebåndet, slo det oss ganske raskt at koffertene manglet. Vi begynte å ane ugler i mosen. Mannen (eller damen, jeg husker ikke helt) i informasjonsskranken fikk oss kjapt ned på landjorda med beskjed om at koffertene ville komme i 23-tiden samme kveld. Denne informasjonen og avgjørelsene som ble tatt etterpå tok så lang tid at vi mistet toget vårt til Orvieto. Frustrerte og slitne ble det bestemt at mannen og onkelen skulle kjøre tilbake dagen etterpå å hente koffertene. Hvis ikke ville det ta tre dager før vi fik de. Tre dager var jo nesten halve ferien. Vi startet med å finne noen plasser der vi kunne kjøpe billetter til toget vi skulle ta. En hyggelig dame i billettluken fortalte at vi måtte ta tog inn til Roma og etterpå videre til Orvieto. Vi hastet avgårde for å rekke et express-tog til Roma. I det vi satte oss på toget kom vi endelig på brødskivene vi hadde i sekken med prim som vi smurte samme morgen (nevnte jeg at vi absolutt fortjener prisen for årets foreldre) og fikk foret dirigenten med det. Etter dette var han strålende fornøyd og klar for nye eventyr.

20160624_194946

2 slitne gutter på tur. Dette er tatt på toget og er vel sånn omtrent der vi innså at alle bleiene lå i kofferten og adde vi hadde en igjen til natta.

Express-toget som skulle ta bare 20 minutter der vi skulle ha en halv time til neste tog gikk saktere og saktere. Noen plasser kunne vi vel antageligvis gått raskere enn toget. Nok et slag i ansiktet og vi innså at vi ikke kom til å rekke toget videre. I det toget rullet inn på stasjonen så vi bare mengder med folk. Det var helt tydelig for oss at det foregikk noe en eller annen plass der, men siden vi ikke var så gode i italienske klarte vi ikke å skjønne hva. Pressende og stressende kom vi oss inn på selve stasjonen der infotavla stod. Jeg har aldri sett så mange folk på en og samme plass og akkurat da gikk ingenting annet enn terror gjennom hodet mitt. Jeg klarte bare å tenke på at tenk om noen skjøt eller gjorde noe akkurat her og nå. Det ville ramme mange og det ville ramme oss. Lettere klaustrofobisk klarte mannen, som forøvrig hadde tatt rollen som reiseleder for anledningen, å finne ut at toget var kansellert. Vi bestemte oss for å komme oss ut derifra og at mannen og onkelen skulle finne en skranke der vi kunne få hjelp. Mens vi andre stod ute i varmen med en dirigent som var tydelig sliten, men i godt humør, så vi militæret og politi. Alt var egentlig ganske skremmende for oss fra bittelille Norge, men andre på togstasjonen fortsatte å vandre, snakke og le. Mannen fikk tak i noen som sa at det ville gå et nytt tog fra plattform 1. Usikre klarte vi å finne plattform 1.

På plattform 1 fant vi en dame som kunne fortelle oss at toget ville komme snart. Lettet pustet vi ut og lo litt av hvordan det er en mening med alt og at det hadde vært kaotisk å dra på all den bagasjen i dette kaoset. Samtidig kom toget inn på stasjonen. Vi gjorde oss klare til å gå på da damen som hjalp oss tidligere fortalte at dette ikke var vårt tog. Det var ganske flaks, ellers hadde vi nok landet på feil plass. Vi takket henne og ventet enda en god stund, Jeg så aldri på klokka, men i varmen føltes det som flere timer. Plutselig kom det noen meldinger over høyttalerne som vi ikke forstod. Damen som stanset oss fra toget kom og fortalte oss at det var perong-bytte. Vi skulle bare følge henne så kom vi oss på rett tog. På perongen forsvant damen inn på et annet tog på andre siden. Hun skulle altså ikke med samme tog som oss, men hjalp oss bare til å finne rett tog. Vi var evig takknemlig og glad for at vi kom oss på toget. Slitne og utsultede kunne vi le litt av alt og tenke at bagasjen kom til å dukke opp, og vi hadde jo leiebiler som ventet oss i Orvieto for den siste etappen.

Godt forsinket (klokken var vel omtrent 20.30 og vi skulle vært framme på Casa Remi sånn omtrent klokken 19) gikk v av toget i Orvieto og bare gledet oss til å komme frem. Der møtte vi et uteleiefirma med stengt dør. Vi ringte og fikk beskjed om å ringe tilbake i morgen. Da måtte vi bare begynne å jakte på taxi. ikke noe problem, sa mannen, det var jo et nummer ved siden av togstasjonen som vi kunne ringe. Vi ringte nummeret og hørte hvordan det ringte på andre siden av veggen. Det var ingen som svarte så der stod vi. Bagasjeløse og i en by med et språk vi ikke kunne og få som snakket engelsk. Mannen ble dagens helt da han fikk tak i en restauranteier som skulle ringe noen som kunne kjøre oss klokken 22.00. Vi lo og gråt om hverandre og fant en litt shady plass med vin og øl. Det gjorde susen for de fleste. Dirigenten fant en fontene å leke i, så han var lykkelig og i godt humør.

20160628_212159

Selv om dere kanskje ikke tror det, så rakk vi faktisk og kose oss ganske mye på tur. Her er fra svigermors bursdagsfeiring. Jeg kunne lagt ut bilde av henne, men det kostet 40 euro bare å ta et bilde så jeg tørr ikke tenke på hva det ville kostet hvis jeg faktisk la et ut her.

Etter mye om og men kom vi oss frem til overnattingsstedet som serverte strålende mat og ga oss en deilig og etterlengtet seng. Klokken var vel nærmere halv 12 om kvelden, men det hadde alt i alt gått helt greit. Neste morgen dro mannen og onkelen avgårde for å hente bilene og satte nesen mot flyplassen for å hente bagasjer. Der fikk de hele fire kofferter. Først tre og så måtte de lete etter den neste. Resten skulle komme klokken sju på kvelden og dermed ble det bestemt at de ble igjen der for å vente. Nok et nederlag ble det selvsagt når de siste tre koffertene ikke kom som de skulle klokken 19. Det var selvfølgelig våre kofferter og svigermor sin som manglet. Ingen visste hvor de var eller hva som hadde skjedd. På dette tidspunktet hadde vi ikke skiftet undertøy på to dager, så humøret var ikke akkurat på topp. Allikevel fortsatte vi å bruke tid av ferien til å etterlyse kofferter. Vi måtte ut å handle nye klær, ny koffert og nye sko. Dirigenten fikk gnagsår og vi hadde ingen babycall og kunne dermed ikke forlate leiligheten når han sov.

På tross av dette hadde vi en fin ferie. Det ble bading, soling (for de som liker det), shopping, opplevelser og pizza. Koffertene spør du? De stod i Bodø og ventet på oss når vi landet. Bortsett fra Svigermor sin. Den hadde visstnok vært på flyplassen i Roma hele tiden. Hvor, spør vi. For vi klarte ikke å finne den. Den dukket opp noen dager senere …

Forøvrig gikk ikke turen hjem helt på skinner heller. Vi ble selvsagt rammet av forsinkelser og et lengre opphold i sikkerhetskontrollen med min veske og dirigentens sekk som ble lagt til siden. Der ble de liggende i omtrent 15 minutter før noen i det hele tatt tok de opp. Ingen ga oss informasjon. Vi fikk bare beskjed om at noen ville komme og snakke med oss. Men det er vel en historie til senere …?

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Takk for vårt fantastiske 1. år

I disse dager er det 1 år siden vi flyttet hit til Finnøya med Dirigenten. For et år det har vært. Bakgrunnen til at vi flyttet var etter mye sjonglering med skolen på Vannøya og at det var kutt i lærerstillingene. Vi så at det kom til å bli vanskelig for oss å ha en stabil inntekt hvis mannen var en av de lærerne som måtte gå (noe som var sannsynlig ettersom han var en av de siste som var ansatt) og da det dukket opp jobb til mannen på Innhavet var det egentlig ikke så vanskelig å si ja.

Året har vært fylt med opp og ned-turer. Vi startet med at jeg skulle ha siste eksamen og det gikk strålende. Etterpå var det sommerferie som gikk mest til å ordne i huset og litt sammen med familie. Samtidig møtte vi og har blitt kjent med fantastiske mennesker.

Høsten begynte jeg på Grunnskolelærerutdanningen 1-7 og nå sitter jeg med nesa langt nedi en haug med bøker for å pugge til eksamen. Mannen har jobbet jevnt og trutt på skolen og har vært hjemme en dag i uken i pappapermisjon med Dirigenten. Jeg har jobbet omtrent 60% på skolen og har trivdes med det. Det er en travel hverdag, men vi syr den sammen og lapper litt her og der for å få alt til å gå opp.

Vi har vært så heldig å bli godt kjent med andre som har unger på Dirigenten sin alder. Det er stor stas og full fest når vi alle sammen møtes. Unger som er over alt og voksne der latteren og gode samtaler sitter løst. Det er vel det jeg er mest takknemlig for i året som har gått.

Neste skoleår blir antageligvis travlere, men jeg håper det blir fylt med alt vi trenger. Jeg har takket ja til mer jobb enn det som er sunt ved siden av studiene, mannen skal ned i stilling og tilbake på skolebenken og Dirigenten har fått full barnehageplass. Vi legger ingen langsiktige planer, men håper på å lure familien på besøk veldig mye oftere slik at vi kan få avlastning og hjelp. Dersom det ikke går, blir det hard utnytting av venner og naboer.

Tusen takk alle her på Finnøy og i resten av Hamarøy for at dere har tatt så godt i mot oss. Vi blir her så lenge det er jobb og huset er beboelig (det siste der på tross av alle skavankene på det fine lille huset vi bor i). Vi trives og vi nyter fine dager og fine folk!

Publisert i Livet | 1 kommentar

Alle jenter har en kropp …

La oss bare være enige om det en gang for alle. Alle jenter har en kropp. Jeg har en, du har en og naboen har en. Noen er misfornøyde med sin. Faktisk tror jeg de fleste er misfornøyde med kroppen sin. Jeg er vel intet unntak i den kategorien.

Jeg er en av dem som scroller forbi sånne der bikinikroppen 2016-statuser og sånt. Det er ikke fordi jeg føler meg tjukk, men jeg vil jo selvsagt være sånn som alle andre. Du vet … perfekte pupper, perfekt rumpe, pene lår, flat mage … Jeg bare ignorer de tankene og har egentlig slått meg til ro med at jeg aldri kommer til å bli sånn.

Men så er det samfunnet vi lever i nå da. Det der det kommer sånne små kommentarer eller hint eller hva man skal kalle det. Du vet de der; «kanskje du vil være med på tur. Du trenger det.» eller hun der supertynne venninna som bare drar seg litt i sideflesket hun ikke har og utbryter etter en halv bit sjokolade «nei, nå kan jeg ikke spise mer sjokolade altså. Jeg må jo trene i tre dager for å bli kvitt det her …». De snakker jo egentlig ikke til meg om at jeg er tjukk eller har for mye flesk på kroppen, men det stikker. Det stikker så mye at jeg har droppa hele bikinien. Bikinikroppen 2016, den har jeg i bunn og grunn gitt opp.

Samtidig nærmer jeg meg den fasen i livet der jeg er gift og har en unge som er så aktiv at vi rekker så vidt å snu oss før han er en annen plass. Tiden vår sentrerer seg rundt den lille dirigenten vår (tidligere Tanntrollet), jobb og studier. Vi er ikke så romlemantiske med hverandre og søte i hverdagen som vi en gang var. Det er kanskje naturlige. Spesielt nå når vi nærmer oss det 13. (!) året i forholdet vårt. Men disse bikinkroppene 2016, har plutselig fått meg til å tvile litt. De har fått meg til å gå i raskt tempo forbi speilet og skygge unna enkelte bukser fordi magen buler veldig ut i de. De har fått meg til å stå og holde i den rosa kortbuksa mi i dag, som jeg er så glad i for etterpå å legge den fra meg. DET er ille. Jeg tok meg selv i å tenke i dag at grunnen til at mannen antageligvis ikke hadde gitt meg det vanlige klapset på rumpa denne uken var at han synes jeg har for mye flesk på kroppen. Ingen skal trenge å ha det sånn.

Så nå står jeg her med buksa på og ei t-skjorte som viser mer enn jeg ønsker. Målet mitt er å gå rak i ryggen ut herfra med sekken og klar for hyttetur. Om jeg kommer så langt? Antageligvis, for jeg liker å utfordre meg selv. Det er bare så synd at jeg kommer til å tenke om alle jeg møter «ser hun på magen min nå?» Synes hun jeg er tjukk i denne?» «Kanskje jeg ikke burde hatt på meg denne buksa allikevel». Det er allikevel ingen vei tilbake. Her kommer bildet, som er tatt i speilet av hun der som absolutt ikke har Bikinikroppen 2016 på plass:

 

20160527_144532

Publisert i Livet | 1 kommentar

Den mest perfekte dagen

Tanntrollet på gårdenDu går ned i grøfta og stopper å peker. «DER», nesten hyler du når en fugl flyr forbi. Mamma og pappa stopper og venter mens du ser. Vi ser på hverandre og smiler der du står så ivrig og skal se på alt langs veien. «Mø», roper du plutselig og kommer opp av grøfta i ei voldsom fart mens du snur nesen mot nabogården. «MØ», hører vi flere ganger og spør om deg om vi skal dra å se på kyrne. «Mhm», nikker du ivrig mens du setter avgårde.

I full fart, mer løpende enn gående, roper du «mø, mø, mø» og ler. Pappa, sier vi må hente posten og førnøyd peiker du på postkassa. I det pappa har fått brevene opp, snur du og roper «mø», før du setter avgårde og inn på grusveien mot nabogården. Mamma lukker øynene i det du får for stor fart og snubler i dine egne bein. Leende og med et «oij», reiser du deg opp og springer videre. Mamma og pappa ser på hverandre mens vi blir enige om at du er en liten tøffing. Ramler her og der rett som det er, men ikke noe skriking før du er kommet deg på bena igjen.

Vel fremme på gården ser du geiter, høner og ei pusekatt. Lykkelig springer du bort til dyrene sier «heeeeei» før du igjen vinker hade og sender et slengkyss eller fire. «Mø», hører vi en gang til og du er på tur rett inn i fjøset. Allikevel kan du reglene. Du stopper i døra og venter på pappa. Der ler du og er så fornøyd for å se alle kyrne. Mø og oij er ord som går om hverandre i et herlig babbel. Fornøyd snur du deg og får øye på traktoren. «VOLVO», hyler du av glede mens mamma og pappa i kor prøver å si «det er ikke en volvo, det er en …». Før vi får avsluttet setninga har du fått øye på en herlig pusekatt som du kan klappe på. Fornøyd tar går du videre opp på veien og er klar for nye eventyr.

Veien mot hytta der onkel er blir gått med latter, sang og litt roping etter kyrne langs veien. Du er fornøyd og mamma er fornøyd. Pappa utbryter plutselig «jeg er så lykkelig». Det må vi ta som at han også er fornøyd. Glade kan vi på slutten av dagen si at dette er en av de beste dagene vi har hatt. Vi har vært ute hele dagen, gått tur og lekt i hagen. Kan det bli bedre.

Publisert i Livet | 1 kommentar