Det går opp et lys

Den følelsen. Den følelsen når du ser at det går opp et lys for eleven. Det finnes ingenting i verden som kan beskrive den følelsen som når du ser at ansiktet til eleven lyser.

Vi har strevd så lenge. Så mange uker for å finne kjemien og for å få det til. Det har vært oppturer og det har vært nedturer, men aldri har vi kommet til det punktet der jeg virkelig så at eleven skjønte hva vi egentlig gjorde. Ikke før nå. Elven strålte. De andre i klassen strålte. Plutselig var det som om det lettet en hel bør fra skuldrene mine. I samme sekund kjenner jeg at jeg blir litt bekymret. Får en knute i magen. Hva var det jeg gjorde annerledes i dag som jeg ikke har gjort før? Hvorfor skjønte eleven dette nå og ikke i forrige uke? Hvorfor? HVORFOR? Mens jeg smiler til eleven og prøver på en ny oppgave på tavla som eleven bare forstår, raser tusen tanker gjennom hodet. Jeg gjorde ingenting annerledes, som jeg kommer på. Jeg tenker gjennom timen. Ser meg selv gå inn  og si god morgen før jeg presenterer det vi skal arbeide med i dag. Jeg gjorde ikke det noe annerledes enn jeg pleier, gjorde jeg vel?

Eleven spør om vi ikke skal gjøre en oppgave til og jeg ser hvordan eleven vokser for hver oppgave eleven mestrer. Jeg prøver meg på en vanskelig oppgave og gir meg selv litt dårlig samvittighet i det tungsinnet tar meg og jeg begynner å angre. Tenk om eleven ikke får til denne oppgaven og så forsvinner følelsen av mestring som eleven satt igjen med. Kanskje vi burde gitt oss mens leken var god og eleven fremdeles forstod?

Der står en elev med krittet i handa og hodet i et konsentrert uttrykk. De andre sukker og en elev roper «men du må jo …» Jeg klarer akkurat å stoppe denne eleven i tide før svaret kommer og minner alle på at vi må rekke opp handa hver gang vi skal si noe. Eleven ved tavla ser litt forvirret ut. Jeg tenker at jeg kanskje må bryte inn, men det er da det skjer. Jeg ser blikket til eleven. Det lyser. Hele ansiktet lyser. Jeg puster og ser at nå har eleven skjønt det. Eleven løser oppgaven til jubelrop og klapp fra de andre i klassen. Alle har skjønt det. Det er for disse øyeblikkene jeg ønsker å være lærer. Jeg vil være der når de skjønner det. Bare se etter det selv. Det øyeblikket eleven virkelig forstår hva det er vi holder på med …

Dette innlegget ble publisert i Undervisning. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *