Det slukende mørket

Kjenner du den følelse av at det er som om du lever på en sky? Den der følelsen der alt går på skinner. Alt i livet ditt bare klaffer helt perfekt og det er som om ingenting i hele verden kan forpurre hverken planene eller hverdagen din? Det er akkurat som om hele verden ligger for dine føtter og er innstilt på samme klokke som deg. Ingen avtaler på samme dag, alle rundt deg har det så fint og er positive. Planer legges og INGENTING kan komme i veien. Du leter etter noe negativt og venter på det der slaget i ansiktet som får alt til å rakne og bli kaotisk, men det er som om ingenting kan gå galt.

Plutselig kommer det du har ventet på. Det er en kommentar, noen som ikke er helt i det rette humøret. Du forteller deg selv at alt ordner seg. Det må jo det. Eller må det ordne seg? Alle avtaler krasjer plutselig, planleggingsdager i barnehagen kommer på dager da det iallfall ikke passer, innleveringsoppgaver som skal planlegges, eksamener som skal avholdes, familie som krever besøk, andre som sier det er lenge siden de har sett deg, arbeidsoppgaver som burde vært ferdig, hus som må vaskes, klær som hoper seg opp, hund som helst burde vært gått tur med og som man fortvilt prøver å finne pass til, bursdager, bryllup, sure unger, sure voksne, behovet for barnevakt som ingen kan hjelpe deg med, rot i det digitale, rot i det analoge, en mobil som ikke alltid virker … Lista blir bare lengre og lengre jo mer man tenker.

Hva gjør man da? Jeg vet ikke hva du gjør. Jeg vet bare hva jeg gjør. Behovet for å la tårene trille fritt melder sin ankomst omtrent med en gang. De tårene triller og triller mens jeg lar meg sluke ned i fortvilelsen. Det mørke dypet som jeg der og da ikke har noe behov for å komme ut av. Jeg lar mørket sluke meg og ta meg med enda lenger inn. Helt til et punktet der det er så mørkt at jeg er i ferd med å la meg knekke. Jeg vet ganske nøyaktig hvor langt jeg kan gå før det bikker over. Før jeg pakker sammen alt jeg har og reiser for godt. Jeg kan til og med stå med den ene foten på andre siden av dørstokken og være så klar for å forlate alle jeg er glad i og alt jeg er glad i. Noen minutter eller en time, virker det så fornuftig å bare forsvinne i mørket. Fortelle meg selv at jeg ikke har noen verdi og at ingen har bruk for meg. Det kan ikke være sånn at livet skal være så vanskelig å leve. Det er ikke mulig at noen skal møte så mye motgang og ikke kunne gjøre noe med det.

Allikevel er det noe som stopper meg hver eneste gang. Tanken på å forlate noen som kanskje trenger meg. Selv om mørket lokker og lurer er det ikke sånn at alt jeg ser er det som stemmer. Innerst inne vet jeg bedre enn å la mørket sluke meg. Jeg vet at jeg må bite tennene sammen og kravle tilbake mot lyset. Kommentarer må bare være kommentarer. Det er ingen andre som vet noe om hvem jeg er og hva jeg er i stand til. Jeg er sterkere enn mange tror og klarer meg på tross av hva andre tenker og mener. Innerst inne har jeg kontroll. Jeg er egentlig klar til å ta alle utfordringer på strak arm. Jeg viser gang på gang at jeg ikke er redd for å be om hjelp og jeg vet at jeg har en tendens til å draes mot mørket. Denne gangen nekter jeg derimot å bli slukt. Jeg har allerede snudd før jeg har nådd det innerste og mørkeste plassen. Den plassen der du aldri kommer ut.

3 kommentarer


  1. // Svar

    Jeg tror nok mange er i det mørket iblant, mer eller mindre… Jeg tenker at det må være lov til å deppe, til å gi seg over til fortvilelsen en stund, og ikke hele tiden skulle «skjerpe seg» og være positiv.

    Så er det det viktige du sier om å snu i tide.

    Håper vi sees snart igjen! Stor klem fra meg

    PS: Synes det var en veldig fin kveldstur vi hadde opp på heia 🙂


  2. // Svar

    Du er så flink og så go! Ikke glem det 😉 Pust dypt og tenkt at alt ordner seg for snille piker ❤


  3. // Svar

    Hei Saritha🌸lenge siden sist(Saltvern skolekorps). Du skriver så oppriktig og fint om det å være et menneske, det er ikke alltid så lett, men du er i stand til å sette ord på følelsene.lykke til på Finnøy, det er nå en fin plass, Jan- Petter og jeg hadde noen fine dager der i sommer.klem fra Kjellaug Lea😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *