Italia – den lange reiseversjonen

Sommeren raser avgårde for vår del. Først var det Italia sammen med svigermor med familie. Det var varmt og klamt, men ga fine dager med god mat og spennende opplevelser. Jeg var aller mest overrasket over hvordan Dirigenten klarte å holde humøret oppe, men små gutter trenger kanskje ikke så mye for å ha det bra. I etterkant kommer vi til å le av hele reisen til Italia. Jeg ler egentlig allerede nå. Litt … Kanskje … Eller…?

20160624_054829
Dukka måtte selvsagt være med på tur og oppleve alt som vi andre opplevde. Siden vi var så redde for at dirigenten skulle miste den, ble vi enige om at hun kunne sitte i sekken med hodet opp. Mannen spøkte med at vi kanskje burde investert i en bæremeis. Vet ikke om man får kjøpt sånt til dukker?

Det hele startet med turen fra Bodø om morgenen. Dirigenten var i godt humør og fornøyd fordi vi fant ut at dukka kunne sitte med hodet opp av sekken og følge med på turen. Det siste vi gjorde var å putte resten av klærne og babycallene i koffertene. Deretter stod vi å diskuterte frem og tilbake om vi bare skulle legge lekene og bamsene til Dirigenten på samme plass, men Dirigenten var snar å putte dem nedi sekken så da ga vi etter. Fornøyd med oss selv klarte vi å være ferdig med alt ti minutter før taxien kom klokken 06.00. Det måtte jo love bra for resten av turen. Bagasjeinnleveringen gikk sånn omtrent som smurt. Vi måtte vente litt på han som skulle komme og sende vogna avgårde med spesialbagasje, men ellers kom vi oss glatt gjennom sikkerhetskontrollen. Ingen som skulle sjekke gjennom noen vesker eller sekker. Det er uvanlig til å være meg.

Deretter kom beskjeden om at flyet vårt ut fra Bodø til Oslo var forsinket. Det var jo nærmest et slag i trynet og vi begynte å ane at resten av turen ikke kom til å gå like smertefritt. SAS hadde nemlig selv booket oss hele veien til Italia og ga oss 40 minutter før flyet til København skulle gå. Her innså vi at det kanskje var litt knapt med tid til neste fly. Da vi landet i Oslo hadde vi omtrent 20 minutter på oss før vi neste fly skulle gå og vi måtte ta Dirigenten uder armene og springe til utenlandsdelen av Gardermoen. Det er forøvrig ganske langt, men ga oss en fin trimtur. Vel fremme ved gaten innså vi at dette flyet også var forsinket. Ganske lykkelig lo vi av det hele og tenkte at det var ganske flaks for da måtte jo bagasjen vår komme frem.

Inne på flyet til København innså vi at det ikke var noen sjanse for at vi skulle rekke flyet videre til Roma. Vi tenkte at det egentlig var like greit for som de gode (les lett distraherte) småbarnsforeldrene vi er, så hadde vi glemt å fore Dirigenten. Vi hadde vel strengt tatt bare puttet i ham ett par kjeks på turen. Dermed var planen klar. Gå av flyet i København, lokalisere hvor vi skulle og om vi rakk neste fly, deretter finne mat. Rett før landing fikk vi vite at neste fly ventet på oss og at vi skulle sjekke en skjerm ved utgangen som fortalte oss hvor vi skulle. Løpende av flyet og klar for videre tur kunne vi bare knekke sammen av latter når vi så at vi skulle videre med samme fly og egentlig ikke hadde trengt å haste avgårde. Det flyet var selvsagt også litt forsinket og vi var fornøyde med å få tak i noen røde pølser og helt sikre på at bagasjen kom da iallfall med. Den trengte de jo ikke laste av flyet en gang. Dirigenten var strålende fornøyd som fikk reise med enda et fly. litt surkete på grunn av søvn-mangel, men ikke mer enn vi kan forvente. Leende tenkte vi at nå kom resten av turen til å gå på skinner.

Vel fremme i Roma, spankulerte vi bort til bagasjebåndet og begynte å speide etter koffertene. Ungene (les mannen i huset) fant et piano man kunne spille på og satt seg egentlig ganske rett ned ved det. Skuffende måtte han medgi at broren hans kunne en tøffere låt og dermed forsvant han derfra nesten like fort for å finne bagasjen vår. Svigermor fant spesialbagasjen vår mens Dirigenten luftet henne og dermed fikk vi vogna. Det var fint. Dirigenten trengte jo fremdeles den til formiddagslurene sine og hvis vi skulle spanulere i en by i denne varmen kunne det være greit å ha noe å putte Dirigenten i. Selv om han egentlig er veldig glad i å gå regnet vi med sånne små føtter også ble fort slitne. Da det lå omtrent to kofferter igjen på bagasjebåndet, slo det oss ganske raskt at koffertene manglet. Vi begynte å ane ugler i mosen. Mannen (eller damen, jeg husker ikke helt) i informasjonsskranken fikk oss kjapt ned på landjorda med beskjed om at koffertene ville komme i 23-tiden samme kveld. Denne informasjonen og avgjørelsene som ble tatt etterpå tok så lang tid at vi mistet toget vårt til Orvieto. Frustrerte og slitne ble det bestemt at mannen og onkelen skulle kjøre tilbake dagen etterpå å hente koffertene. Hvis ikke ville det ta tre dager før vi fik de. Tre dager var jo nesten halve ferien. Vi startet med å finne noen plasser der vi kunne kjøpe billetter til toget vi skulle ta. En hyggelig dame i billettluken fortalte at vi måtte ta tog inn til Roma og etterpå videre til Orvieto. Vi hastet avgårde for å rekke et express-tog til Roma. I det vi satte oss på toget kom vi endelig på brødskivene vi hadde i sekken med prim som vi smurte samme morgen (nevnte jeg at vi absolutt fortjener prisen for årets foreldre) og fikk foret dirigenten med det. Etter dette var han strålende fornøyd og klar for nye eventyr.

20160624_194946
2 slitne gutter på tur. Dette er tatt på toget og er vel sånn omtrent der vi innså at alle bleiene lå i kofferten og adde vi hadde en igjen til natta.

Express-toget som skulle ta bare 20 minutter der vi skulle ha en halv time til neste tog gikk saktere og saktere. Noen plasser kunne vi vel antageligvis gått raskere enn toget. Nok et slag i ansiktet og vi innså at vi ikke kom til å rekke toget videre. I det toget rullet inn på stasjonen så vi bare mengder med folk. Det var helt tydelig for oss at det foregikk noe en eller annen plass der, men siden vi ikke var så gode i italienske klarte vi ikke å skjønne hva. Pressende og stressende kom vi oss inn på selve stasjonen der infotavla stod. Jeg har aldri sett så mange folk på en og samme plass og akkurat da gikk ingenting annet enn terror gjennom hodet mitt. Jeg klarte bare å tenke på at tenk om noen skjøt eller gjorde noe akkurat her og nå. Det ville ramme mange og det ville ramme oss. Lettere klaustrofobisk klarte mannen, som forøvrig hadde tatt rollen som reiseleder for anledningen, å finne ut at toget var kansellert. Vi bestemte oss for å komme oss ut derifra og at mannen og onkelen skulle finne en skranke der vi kunne få hjelp. Mens vi andre stod ute i varmen med en dirigent som var tydelig sliten, men i godt humør, så vi militæret og politi. Alt var egentlig ganske skremmende for oss fra bittelille Norge, men andre på togstasjonen fortsatte å vandre, snakke og le. Mannen fikk tak i noen som sa at det ville gå et nytt tog fra plattform 1. Usikre klarte vi å finne plattform 1.

På plattform 1 fant vi en dame som kunne fortelle oss at toget ville komme snart. Lettet pustet vi ut og lo litt av hvordan det er en mening med alt og at det hadde vært kaotisk å dra på all den bagasjen i dette kaoset. Samtidig kom toget inn på stasjonen. Vi gjorde oss klare til å gå på da damen som hjalp oss tidligere fortalte at dette ikke var vårt tog. Det var ganske flaks, ellers hadde vi nok landet på feil plass. Vi takket henne og ventet enda en god stund, Jeg så aldri på klokka, men i varmen føltes det som flere timer. Plutselig kom det noen meldinger over høyttalerne som vi ikke forstod. Damen som stanset oss fra toget kom og fortalte oss at det var perong-bytte. Vi skulle bare følge henne så kom vi oss på rett tog. På perongen forsvant damen inn på et annet tog på andre siden. Hun skulle altså ikke med samme tog som oss, men hjalp oss bare til å finne rett tog. Vi var evig takknemlig og glad for at vi kom oss på toget. Slitne og utsultede kunne vi le litt av alt og tenke at bagasjen kom til å dukke opp, og vi hadde jo leiebiler som ventet oss i Orvieto for den siste etappen.

Godt forsinket (klokken var vel omtrent 20.30 og vi skulle vært framme på Casa Remi sånn omtrent klokken 19) gikk v av toget i Orvieto og bare gledet oss til å komme frem. Der møtte vi et uteleiefirma med stengt dør. Vi ringte og fikk beskjed om å ringe tilbake i morgen. Da måtte vi bare begynne å jakte på taxi. ikke noe problem, sa mannen, det var jo et nummer ved siden av togstasjonen som vi kunne ringe. Vi ringte nummeret og hørte hvordan det ringte på andre siden av veggen. Det var ingen som svarte så der stod vi. Bagasjeløse og i en by med et språk vi ikke kunne og få som snakket engelsk. Mannen ble dagens helt da han fikk tak i en restauranteier som skulle ringe noen som kunne kjøre oss klokken 22.00. Vi lo og gråt om hverandre og fant en litt shady plass med vin og øl. Det gjorde susen for de fleste. Dirigenten fant en fontene å leke i, så han var lykkelig og i godt humør.

20160628_212159
Selv om dere kanskje ikke tror det, så rakk vi faktisk og kose oss ganske mye på tur. Her er fra svigermors bursdagsfeiring. Jeg kunne lagt ut bilde av henne, men det kostet 40 euro bare å ta et bilde så jeg tørr ikke tenke på hva det ville kostet hvis jeg faktisk la et ut her.

Etter mye om og men kom vi oss frem til overnattingsstedet som serverte strålende mat og ga oss en deilig og etterlengtet seng. Klokken var vel nærmere halv 12 om kvelden, men det hadde alt i alt gått helt greit. Neste morgen dro mannen og onkelen avgårde for å hente bilene og satte nesen mot flyplassen for å hente bagasjer. Der fikk de hele fire kofferter. Først tre og så måtte de lete etter den neste. Resten skulle komme klokken sju på kvelden og dermed ble det bestemt at de ble igjen der for å vente. Nok et nederlag ble det selvsagt når de siste tre koffertene ikke kom som de skulle klokken 19. Det var selvfølgelig våre kofferter og svigermor sin som manglet. Ingen visste hvor de var eller hva som hadde skjedd. På dette tidspunktet hadde vi ikke skiftet undertøy på to dager, så humøret var ikke akkurat på topp. Allikevel fortsatte vi å bruke tid av ferien til å etterlyse kofferter. Vi måtte ut å handle nye klær, ny koffert og nye sko. Dirigenten fikk gnagsår og vi hadde ingen babycall og kunne dermed ikke forlate leiligheten når han sov.

På tross av dette hadde vi en fin ferie. Det ble bading, soling (for de som liker det), shopping, opplevelser og pizza. Koffertene spør du? De stod i Bodø og ventet på oss når vi landet. Bortsett fra Svigermor sin. Den hadde visstnok vært på flyplassen i Roma hele tiden. Hvor, spør vi. For vi klarte ikke å finne den. Den dukket opp noen dager senere …

Forøvrig gikk ikke turen hjem helt på skinner heller. Vi ble selvsagt rammet av forsinkelser og et lengre opphold i sikkerhetskontrollen med min veske og dirigentens sekk som ble lagt til siden. Der ble de liggende i omtrent 15 minutter før noen i det hele tatt tok de opp. Ingen ga oss informasjon. Vi fikk bare beskjed om at noen ville komme og snakke med oss. Men det er vel en historie til senere …?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *