Min superhelt

«Vet du at du er min superhelt?»
«Neeeeeeeeehei, jeg har ingen superkrefter»
«Jo du har mange superkrefter»
«Nei, jeg kan ikke fly eller sprute flamme eller løfte tunge ting»
«Men du har en helt spesiell superkraft. Det er at du gjør meg glad. Uansett hva du gjør eller hva du sier, så er du min superhelt»

Hver morgen kommer du tuslende med et «god morgen». Noen ganger et skikkelig kjapt et fordi du er halvveis nede i trappa når du roper det siden du må på do og andre morgener er det mens du samtidig skal fortelle noe om noe pokemon-greier som du kom på mens du var på tur ut av senga. For pokemon er det store for tiden. Jeg skulle ønske det var lego eller noe annet som jeg forstår meg på, men det ble pokemon. Så da har jeg måttet sette meg inn i hvem eevee, mewth, charizard, og 500 andre navn er. Du forteller om at de er elektriske, vannpokemon eller andre egenskaper de har. Det er med en sånn innlevelse og kontroll som man bare kan bli helt fascinert av.

Jeg prøver å tenke tilbake til når jeg var 5 år. Men jeg husker ikke så mye. Jeg husker voksne som krangler, men husker ikke hvilke voksne det er. Så husker jeg bruddstykker og noen episoder fra dager som jeg ikke helt klarer å plassere, men jeg husker følelser. Jeg husker følelsen av å ikke strekke til. Det dukker opp minner om en lillesøster som slenger ei brødskive i veggen fordi jeg ikke har tatt på rett pålegg og en mamma som maser om at jeg må sortere klærne før jeg har de i vaskemaskinen. Jeg tenker ofte at dette må ha skjedd senere og ikke når jeg var 5 år, men samtidig så husker jeg at jeg måtte ha den lille rosa krakken min for å nå ordentlig opp på kjøkkenbenken. Jeg stod på den når jeg skulle ta ned et glass for å ha melk i.

Følelsen av å ikke strekke til har fulgt meg gjennom hele livet. Den har blitt forsterket mer og mer de siste ti årene. Følelsen av å ikke være en god storesøster, en god datter, en god kjæreste, en god venn, en god kollega, en god mamma, en god bilkjører, en god middagslager, en god klesvasker, en god partner. Lista blir bare lengre og lengre. I et samfunn der det nå fokuseres på at man er god nok som man er, så skulle man tro at denne følelsen forsvant mer og mer, men den er derimot blitt enda mer forsterket. I tillegg til å ikke være god til alle de tingene er jeg til og med ikke god nok til å tenke at jeg er god nok. Hvordan er det mulig? Her kunne jeg lagt inn en eller annen meningsløs setning om at selvfølgelig er jeg god nok og en haug med grunner til at jeg er god nok. Men det er ikke så enkelt når arbeidsoppgavene hoper seg opp eller man ikke føler at man strekker til hjemme. Bare tanken på å spille et minutt til med pokemon gjør at jeg vil spy og ja, jeg er så uperfekt at jeg til og med drakk Cola til frokosten i dag. Tro meg, jeg vet bedre. Jeg vet mye bedre.

Jeg ønsker ikke at superhelten min skal vokse opp med følelsen av å ikke strekke til. Men så kommer de øyeblikkene der jeg ser at han kan føle det sånn.
«Mamma, jeg er jo din superhelt?»
«Jaaaa, og den beste superhelten i verden»
«Men i dag ble du ikke glad»
«Jo, jeg er alltid glad i deg»
«Det vet jeg, men når vi tullet om middagen, så ble du ikke glad og da er jeg jo ikke en god superhelt»
Jeg kjempet mot tårene her fordi jeg innså for et press jeg hadde lagt på 5-åringen min. Jeg har jo faktisk sagt at hans superkraft var å gjøre meg glad.
«Kanskje man ikke alltid kan være glad hele tiden. Noen ganger er mammaer og pappaer litt trøtte og da blir de ikke like lett glad»
«men hvordan skal jeg være en superhelt da?»
«Du er alltid min superhelt. Uansett. Du er min superhelt fordi jeg får lov til å være glad i deg»
«Mamma, da er alle dine superhelter for du er glad i alle»
«Ja, men du er min helt spesielle superhelt fordi jeg får være ekstra glad i deg»
«Jeg tror superkreftene mine skal være å fly helt til en pokemonplanet»

Jeg håper at jeg kan hjelpe superhelten min til å ikke kjenne på de samme følelsene som meg. Men hvordan jeg skal klare det, vil være helt umulig å svare på. Spesielt fordi mine neste tanker er hvordan jeg helt sikkert kommer til å gjøre så mange feil at han sitter igjen med akkurat de samme tankene …

Dette innlegget ble publisert i Livet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.