Takk for vårt fantastiske 1. år

I disse dager er det 1 år siden vi flyttet hit til Finnøya med Dirigenten. For et år det har vært. Bakgrunnen til at vi flyttet var etter mye sjonglering med skolen på Vannøya og at det var kutt i lærerstillingene. Vi så at det kom til å bli vanskelig for oss å ha en stabil inntekt hvis mannen var en av de lærerne som måtte gå (noe som var sannsynlig ettersom han var en av de siste som var ansatt) og da det dukket opp jobb til mannen på Innhavet var det egentlig ikke så vanskelig å si ja.

Året har vært fylt med opp og ned-turer. Vi startet med at jeg skulle ha siste eksamen og det gikk strålende. Etterpå var det sommerferie som gikk mest til å ordne i huset og litt sammen med familie. Samtidig møtte vi og har blitt kjent med fantastiske mennesker.

Høsten begynte jeg på Grunnskolelærerutdanningen 1-7 og nå sitter jeg med nesa langt nedi en haug med bøker for å pugge til eksamen. Mannen har jobbet jevnt og trutt på skolen og har vært hjemme en dag i uken i pappapermisjon med Dirigenten. Jeg har jobbet omtrent 60% på skolen og har trivdes med det. Det er en travel hverdag, men vi syr den sammen og lapper litt her og der for å få alt til å gå opp.

Vi har vært så heldig å bli godt kjent med andre som har unger på Dirigenten sin alder. Det er stor stas og full fest når vi alle sammen møtes. Unger som er over alt og voksne der latteren og gode samtaler sitter løst. Det er vel det jeg er mest takknemlig for i året som har gått.

Neste skoleår blir antageligvis travlere, men jeg håper det blir fylt med alt vi trenger. Jeg har takket ja til mer jobb enn det som er sunt ved siden av studiene, mannen skal ned i stilling og tilbake på skolebenken og Dirigenten har fått full barnehageplass. Vi legger ingen langsiktige planer, men håper på å lure familien på besøk veldig mye oftere slik at vi kan få avlastning og hjelp. Dersom det ikke går, blir det hard utnytting av venner og naboer.

Tusen takk alle her på Finnøy og i resten av Hamarøy for at dere har tatt så godt i mot oss. Vi blir her så lenge det er jobb og huset er beboelig (det siste der på tross av alle skavankene på det fine lille huset vi bor i). Vi trives og vi nyter fine dager og fine folk!

Skrevet i Livet | 1 kommentar

Alle jenter har en kropp …

La oss bare være enige om det en gang for alle. Alle jenter har en kropp. Jeg har en, du har en og naboen har en. Noen er misfornøyde med sin. Faktisk tror jeg de fleste er misfornøyde med kroppen sin. Jeg er vel intet unntak i den kategorien.

Jeg er en av dem som scroller forbi sånne der bikinikroppen 2016-statuser og sånt. Det er ikke fordi jeg føler meg tjukk, men jeg vil jo selvsagt være sånn som alle andre. Du vet … perfekte pupper, perfekt rumpe, pene lår, flat mage … Jeg bare ignorer de tankene og har egentlig slått meg til ro med at jeg aldri kommer til å bli sånn.

Men så er det samfunnet vi lever i nå da. Det der det kommer sånne små kommentarer eller hint eller hva man skal kalle det. Du vet de der; «kanskje du vil være med på tur. Du trenger det.» eller hun der supertynne venninna som bare drar seg litt i sideflesket hun ikke har og utbryter etter en halv bit sjokolade «nei, nå kan jeg ikke spise mer sjokolade altså. Jeg må jo trene i tre dager for å bli kvitt det her …». De snakker jo egentlig ikke til meg om at jeg er tjukk eller har for mye flesk på kroppen, men det stikker. Det stikker så mye at jeg har droppa hele bikinien. Bikinikroppen 2016, den har jeg i bunn og grunn gitt opp.

Samtidig nærmer jeg meg den fasen i livet der jeg er gift og har en unge som er så aktiv at vi rekker så vidt å snu oss før han er en annen plass. Tiden vår sentrerer seg rundt den lille dirigenten vår (tidligere Tanntrollet), jobb og studier. Vi er ikke så romlemantiske med hverandre og søte i hverdagen som vi en gang var. Det er kanskje naturlige. Spesielt nå når vi nærmer oss det 13. (!) året i forholdet vårt. Men disse bikinkroppene 2016, har plutselig fått meg til å tvile litt. De har fått meg til å gå i raskt tempo forbi speilet og skygge unna enkelte bukser fordi magen buler veldig ut i de. De har fått meg til å stå og holde i den rosa kortbuksa mi i dag, som jeg er så glad i for etterpå å legge den fra meg. DET er ille. Jeg tok meg selv i å tenke i dag at grunnen til at mannen antageligvis ikke hadde gitt meg det vanlige klapset på rumpa denne uken var at han synes jeg har for mye flesk på kroppen. Ingen skal trenge å ha det sånn.

Så nå står jeg her med buksa på og ei t-skjorte som viser mer enn jeg ønsker. Målet mitt er å gå rak i ryggen ut herfra med sekken og klar for hyttetur. Om jeg kommer så langt? Antageligvis, for jeg liker å utfordre meg selv. Det er bare så synd at jeg kommer til å tenke om alle jeg møter «ser hun på magen min nå?» Synes hun jeg er tjukk i denne?» «Kanskje jeg ikke burde hatt på meg denne buksa allikevel». Det er allikevel ingen vei tilbake. Her kommer bildet, som er tatt i speilet av hun der som absolutt ikke har Bikinikroppen 2016 på plass:

 

20160527_144532

Skrevet i Livet | 1 kommentar

Den mest perfekte dagen

Tanntrollet på gårdenDu går ned i grøfta og stopper å peker. «DER», nesten hyler du når en fugl flyr forbi. Mamma og pappa stopper og venter mens du ser. Vi ser på hverandre og smiler der du står så ivrig og skal se på alt langs veien. «Mø», roper du plutselig og kommer opp av grøfta i ei voldsom fart mens du snur nesen mot nabogården. «MØ», hører vi flere ganger og spør om deg om vi skal dra å se på kyrne. «Mhm», nikker du ivrig mens du setter avgårde.

I full fart, mer løpende enn gående, roper du «mø, mø, mø» og ler. Pappa, sier vi må hente posten og førnøyd peiker du på postkassa. I det pappa har fått brevene opp, snur du og roper «mø», før du setter avgårde og inn på grusveien mot nabogården. Mamma lukker øynene i det du får for stor fart og snubler i dine egne bein. Leende og med et «oij», reiser du deg opp og springer videre. Mamma og pappa ser på hverandre mens vi blir enige om at du er en liten tøffing. Ramler her og der rett som det er, men ikke noe skriking før du er kommet deg på bena igjen.

Vel fremme på gården ser du geiter, høner og ei pusekatt. Lykkelig springer du bort til dyrene sier «heeeeei» før du igjen vinker hade og sender et slengkyss eller fire. «Mø», hører vi en gang til og du er på tur rett inn i fjøset. Allikevel kan du reglene. Du stopper i døra og venter på pappa. Der ler du og er så fornøyd for å se alle kyrne. Mø og oij er ord som går om hverandre i et herlig babbel. Fornøyd snur du deg og får øye på traktoren. «VOLVO», hyler du av glede mens mamma og pappa i kor prøver å si «det er ikke en volvo, det er en …». Før vi får avsluttet setninga har du fått øye på en herlig pusekatt som du kan klappe på. Fornøyd tar går du videre opp på veien og er klar for nye eventyr.

Veien mot hytta der onkel er blir gått med latter, sang og litt roping etter kyrne langs veien. Du er fornøyd og mamma er fornøyd. Pappa utbryter plutselig «jeg er så lykkelig». Det må vi ta som at han også er fornøyd. Glade kan vi på slutten av dagen si at dette er en av de beste dagene vi har hatt. Vi har vært ute hele dagen, gått tur og lekt i hagen. Kan det bli bedre.

Skrevet i Livet | 1 kommentar

Eksamen – Hurra!

eksamenHver gang en foreleser nevner eksamen, går det et sug gjennom klassen. Nervene er i høyspenn alle sansene går amok og plutselig er hele gjengen veldig konsentrert. På slutten av timen er det noen forelesere som har klart å få oss litt stolte og rake i ryggen. Dette er jo ikke noe stress. Neste foreleser klarer fint å plante oss på landjorda. Alt vi har lært i år, ligger gjemt bak glassdører der vi så vidt tillater oss selv innsyn. Men er det egentlig så farlig med eksamen? Har vi ikke jobbet oss gjennom stoffet i år, jevnt og trutt?

Noen har og andre har ikke. Jeg er glad for at jeg har klart å levere alle oppgaver i rett tid og slipper å stresse med det på slutten av året. Samtidig må jeg innrømme at å hjelpe en kompis med sine oppgaver, var noe av det smarteste jeg har gjort. Jeg fikk repetert to emner på en måte som var veldig god. Nå ligger allikevel norskbøkene her på bordet og skremmer livet av meg. Det er ennå god tid til eksamen, men de må jo åpnes og repeteres. Hvilken ende skal man starte i? Det er jo ikke noe poeng å lese på det man kan. Men hva kan jeg egentlig?

Tankekart er alltid en god løsning for meg, men kartene blir så unyttige og fulle av informasjon som egentlig ikke er relevant. Det gjør kanskje ingenting? Man skal jo brife med det man kan. Norsklæreren min sa at det man ikke kan, skal man bare la være å si noe om. Da mente han ved analyse av noveller og sånt. Det er faktisk et veldig godt poeng. Han var en av de lærerne som fikk meg til å fly ut av timen. Den andre norsklæreren kom med sine oppsummeringsark og fikk meg godt plantet på landjorda. Kanskje godt plantet under jorda. Jeg hadde egentlig mest lyst til å gå i hi etter at hun holdt sine formaninger. Der er vi alle heldigvis forskjellige.

Jeg kommer til å ta lesinga og PED-eksamen i neste uke, med knusende ro. Kanskje irriterende ro for noen. Hva skal jeg stresse med? Noe kan jeg og annet kan jeg ikke. Jeg må bare stole på at det jeg repeterer og det jeg har lært i år sitter som det skal. Hvis det ikke gjør det, blir det litt mer arbeid til neste år å ta opp faget. Men det er jo ikke noe å stresse med. Det er et problem jeg tar når jeg kommer dit. Nå er det bare nok søvn som står i fokus, håpe på eksamenslesevær (regn, sludd og snøstorm selv om jeg vet at det er meldt SOL *gråtesmilefjes*) og tenke at jeg skal kose meg gjennom lesinga. Jeg nekter å stresse. Dersom jeg starter med å stresse kommer jeg bare til å ligge strak ut på en sofa og ikke få gjort noe. Nå er det 2 mål som står for tur:

  1. Lage en oversikt over hvilke emner jeg skulle vært innom i fagene og fylle emnene ut med tankekart.
  2. Lese på de delene der tankekartene blir tynne.

I tillegg har jeg tenkt å drikke cola, spise potetgull og sjokolade. Så dersom dere er på vårslankeren kan dere egentlig ligge langt unna. Ikke fortvil. Jeg har tenkt å gå turer og sånt. Bare for å skryte, så har jeg svømt 2000m de to siste ukene. Spørs om jeg rekker 1000m til før bassenget stenger. Hvis ikke blir det nok en fjelltur eller fem. Det er godt med luft i nesen innimellom lukta av trykte bøker.

Skrevet i Studentering | Legg igjen en kommentar

Selv om det bare var teater, kunne jeg ikke gjøre det

Jeg opplevde en gang at det kom en gjeng med jenter. De tok lua mi ifra meg og startet med å kaste den rundt mens de ropte navn som jeg faktisk ikke en gang kan gjenta her. En av jentene snublet bein på meg og en annen lot foten så vidt treffe magen. Ikke noe kraft og ikke med spesiell tyngde. En annen dro i jakka mi. «Adidas! Hallo! Hvem tror du egentlig at du er?». Resten gjør seg ikke på papiret, men jeg kan si så mye som at jeg heldigvis kom meg ifra det uten noen spesielle merker og sår. I det de gikk ropte de at hvis jeg fortalte det til noen, skulle de sørge for at neste gang i allefall kom til å brekke noen ben. Jeg fortalte det aldri til noen.

Denne episoden har egentlig lagt langt bak og godt gjemt. Helt til i dag. Midt i dramatimen skulle vi spille teater og jeg ble innblandet i en scene der jeg skulle «sparke» noen og kalle navn mens en lå såret i midten. Jeg klarte ikke å gjennomføre det. Jeg begynte faktisk å gråte og selv om jeg ordnet slik at jeg fikk rollen som læreren istedenfor, ble scena for sterk for meg. Jeg kan bare ikke, teater eller ei, sparke en person og kalle noen så stygge ting. Det stritter i mot alt jeg har inni meg. Allikevel var det en nyttig øvelse. Det er ikke utenkelig at man en gang kommer opp i en situasjon der noen har opplevd noe lignende og får en reaksjon mens vi gjennomfører et undervisningsopplegg.

Skrevet i Livet | Legg igjen en kommentar

Tiden etter fødselen i 2014

WP_20140928_15_56_00_Pro11. august 2014 kom et lite Tanntroll til verden. Han var perfekt, sa barnepleieren og jordmoren. Han var perfekt sa pappaen. Han var perfekt, sa besteforeldrene. Mammaen, spør kanskje du? Jeg hikstet og prøvde meg på å si at han var perfekt med et smil om munnen. Sannheten var vel mer at jeg ikke følte noe. Jeg var sliten og tom. Den lille babyen var helt fremmed for meg. Det gjorde vondt i meg når han gråt og det gjorde vondt når jeg skulle amme. Banrepleieren sa at det kom til å gå over. Det gikk aldri over.

Vi reiste hjem med besteforeldre på slep. Det var fint for meg, for da kunne jeg slippe unna. De var raske og på pletten hver gang Tanntrollet trengte noe og jeg kunne fint gi ham videre. Mannen i huset var på jobb noen dager i begynnelsen før han var hjemme i 14 dager og jeg kunne overlevere Tanntrollet til ham når han gråt eller skulle skifte bleie eller bade elle egentlig hva som helst. Alle rundt meg var så lykkelige og glad i denne lille gutten og jeg? Jeg følte fremdeles ingenting. Jeg var bare sliten og lei. Dagen før mannen skulle begynne på jobb igjen, lå jeg våken hele natten og lette etter unnskyldninger for hvordan jeg skulle beholde ham hjemme. Jeg var helt tydelig ikke skikket til å være alene hjemme med Tanntrollet på dette tidspunktet, men det kunne jeg faktisk ikke si høyt. Mannen var jo ferdig med sine fridager, og besteforeldrene var reist hjem for lenge siden.

Ukene gikk og vi kom oss gjennom dagene på et vis. En runde hos legen, viste at jeg var full av betennelser i kroppen og fremdeles hadde en del plager etter fødselen. Det kunne forklare formen, men ikke følelsen av at jeg stod utenfor meg selv og så inn på livet. Alt jeg gjorde var på autopilot. Bleieskift, mating, soving, skolearbeid. Jeg husker faktisk ikke så mye av denne tiden, bortsett fra en tur hjem til Bodø der alle skulle hilse på og jeg prøvde å smile tappert og fortelle at selvfølgelig gikk alt strålende. Morslykken var på topp. Sannheten var at jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld mens jeg så på babyen som lå og sov i senga ved siden av. En baby jeg fremdeles ikke kjente eller hadde noen følelser for.

2,5 måneder inn i Tanntrollets første år, startet kolikkskrikinga. Den holdt på å ta drepen på meg. Jeg var fremdeles inn på kontroll hos legen hver uke og en del kontroller med Tanntrollet hos helsesøster. Legen spurte meg en gang om jeg hadde det bra. Hun syntes at jeg så litt sliten ut. Jeg spurte forsiktig om mannen kunne få en sykemelding i forbindelse med alt dette ettersom vi ikke hadde noe familie rundt oss og arbeidsgiveren hans ikke var så forståelsesfull som vi ønsket. Svaret var nei, men han kunne bruke personlige sykedager. Jeg torte ikke å si at den uken hadde han allerede vært hjemme 3 dager den uken og den 4. kommet tidligere hjem fra jobb fordi jeg truet med å sette ungen ut på altanen og låse alle dørene mens jeg spilte musikk eller tok på øreplugger for å slippe å høre mer. Jeg hadde helt tydelig fått selve definisjonen på djevelunge. Ikke sov han og han skrek hver eneste gang jeg var i nærheten av ham. Jeg skrek til mannen da han kom inn døra, at det var tydelig at denne ungen ikke likte meg.

Oftere og oftere kom spørsmål om det gikk fint og om det ikke var koselig med en liten i hus. Jeg ville egentlig legge meg rett ned og hyle mens jeg sparket og slo vedkommende, men det er jo ikke særlig hyggelig. Derfor tok jeg på meg smilet og sa ja. Jeg sluttet egentlig å tilbringe tid med folk i frykt for at de skulle se hvordan det egentlig var. Jeg likte ikke meg selv og hadde ingenting til overs for den der ungen som vi var blitt tildelt.

Jeg prøvde meg på å ringe hjem til familie. Fast bestemt på at nå, NÅ skulle jeg si hvordan jeg hadde det og be om at noen kom på besøk. Hver gang kom jeg til «har dere kanskje tenkt å komme å besøke oss snart?» før de i andre enden av telefonen svarte «kanskje snart, vi har det litt travelt nå» og jeg feiget ut. Jeg hadde jo valgt å få baby og det var jo mitt ansvar å ta vare på ham. Jeg burde kanskje egentlig spurt, men det var så vanskelig å si det.

Nå sitter jeg og ser tilbake på denne tiden med en liten klump i magen. Jeg har fått en unge som det tok meg nesten 1 år å bli skikkelig glad i. Det var ikke før sommeren 2015 at jeg virkelig klarte å samle meg nok til å kose meg sammen med ham. Nå synes jeg han er den mest perfekte ungen i hele verden. Allikevel ligger frykten og ulmer litt i bakkant. Pappaen skal bruke mer tid hjemmefra til høsten. Det betyr at jeg må bruke mer tid alene med Tanntrollet. Frykten er tilbake. Jeg er så redd for at ting skal gjenta seg og at jeg ikke får til å være den mammaen som Tanntrollet fortjener. Jeg er så redd for at jeg ikke skal få til å spørre om hjelp. Mest av alt, er jeg redd for at dersom jeg ber om hjelp, så er det ingen som kommer løpende …

Skrevet i Livet | 3 kommentarer

Sjalusidyret

Sjalusidyret er helt forferdelig og jeg kjenner at det svir og gnager noe så innmari for tiden. Det går ikke på «den har penere bukse enn meg» eller «den har bedre data enn meg». Akkurat nå går det på «den har mer kontakt med dem enn meg». Kontakt skal jo alltid være mer enn en vei. Det er noe jeg tenker mye på og nettopp derfor prøver jeg å være flink til å ta en telefon i ny og ne eller sende en melding rundt til familie og venner med bilde av Tanntrollet. Jeg vil jo gjerne at Tanntrollet skal ha kontakt med alle i familien og vennene mine.

Men så har du de personene som sjeldent svarer tilbake eller som bare svarer når de får ei melding og du merker at det er sånn pliktskyldigst et smilefjes og knapt nok det. Det er greit. Jeg skjønner at du ikke synes ungen min er så sjarmerende med yoghurt i halve trynet. Du var kanskje heller ikke så interessert i å vite at jeg fikk godkjent på PEL-oppgaven min på første forsøk. Det er greit. Jeg forstår. Det som imidlertid ikke er så morsomt, er når du ser at denne personen svarer på Facebook til andre sine usaklige statuser med setninger som «pen» eller «wow du er effektiv» eller «Sees da og da til middagsdaten vår». Om jeg blir sjalu? JA! Har jeg rett til å være sjalu? Nei, ikke egentlig. Innerst inne vet jeg at jeg ikke må la meg irritere av slike ting.

Sjalusidyret er allikevel noe innigranskauen stygt. Det gnager og jeg må innrømme at jeg sliter. Jeg sliter aller mest med den der sedvanlige hyggelige tonen man skal ha mellom to personer når man møtes eller snapper eller chatter eller sms’er eller …

Skrevet i Livet | 3 kommentarer

Flytte blogg til nye servere

ServerHer om dagen tok jeg en avgjørelse om å flytte hele bloggen over på nye servere. Det var høyst på tide at avgjørelsen ble tatt. Mannen i huset er selvutnevnt data-ansvarlig og heiv seg på idéen med en gang. Det eneste han glemt ei farten var å flytte den gamle bloggen over på den nye siden. Mange timer (fylt av mange banneord) senere er dette resultatet. Bloggen er nå tom, men med nytt utseende.

De gamle innleggene kommer tilbake, men det kommer til å ta tid å flytte alt. Det vil også ta tid å få alle innstillinger på plass og tid er ikke noe vi akkurat har for mye av, så ting blir gjort innimellom andre ting når vi har tid. Derfor ser bloggen nå slik ut og du må bare ta deg tiden til hjelp og vent på gamle innlegg. Nye innlegg, kan du derimot få når som helst. I dag, i morgen og en annen dag. De kommer. Jeg har allerede ett par i hodet. Må bare få de ned i ord. Jeg lover små morsomme ting fra hverdagen, men aller flest i samme stilen som før.

Skrevet i Generell | Legg igjen en kommentar

Ut av komfortsonen

How-To-Step-Out-Of-Your-Comfort-ZoneRådvill stod jeg der midt i klasserommet. Jeg visste at jeg hadde godt av det, men allikevel ville jeg spy da læreren ba meg om å finne en person jeg ikke hadde snakket med før for å fortelle om de grunnleggende ferdighetene. Jeg har ikke noen form for sosial angst eller noe sånt. Jeg er bare ekstremt dårlig på å snakke med fremmede.

Første skoledag eller skoleuke om du vil, gikk dette så bra. Jeg kunne liksom skjule meg litt bak mitt rosa hår. I tillegg hadde jeg laget en avtale med svigersøster om at vi to som skulle ut på hver våre eventyr, skulle gjøre vårt beste for å skaffe oss nye venner og nye opplevelser. Det var så annerledes da. Jeg var så klar for nye ting. I mellomtiden har jeg rukket å møte mennesker som påvirket meg på en slik måte at jeg trakk meg litt tilbake. Jeg ble komfortabel med de jeg var sammen med. Det er ikke alltid så bra og bli for komfortabel heller.

Jeg ble raskt kjent med en del av de i klassen. Noen holdt jeg meg unna. Jeg vet gjerne raskt om jeg går overens med folk eller ikke. Noen ganger kan jeg virke ganske utadvent, men det er egentlig ikke tilfelle. Jeg er egentlig en stille og rolig person som ikke vil lage så mye leven rundt seg. Jeg ønsker å forsvinne i mengden. Det kunne jeg ikke med det rosa håret mitt. Jeg visste at folk så meg, så da kunne jeg like gjerne være litt vill og gærn.

I dag var en av dagene da jeg egentlig bare ville forsvinne gjennom gulvet. Jeg opplevde i tre minutter mitt aller verste mareritt. Jeg stod der helt alene. Alle andre hadde funnet noen å snakke med. De minuttene føltes som timer. Jeg ble klam i hendene. Skalv. Tørr på tunga. Panikken holdt faktisk på å ta meg før jeg klarte å få blikkontakt med noen på andre siden av rommet. Målbevisst prøvde jeg forsiktig å nå frem til personen før noen andre. Heldigvis rakk jeg det. Heldigvis klarte jeg å rekke frem hånden og si «Saritha» med et smil. Det værste var heldigvis over og jeg kunne konsentrere meg om å ikke la samtalen gå i stå.

Takk, kjære PED-lærere for at dere av og til utfordrer meg og lar meg gå utenfor komfortsonen. Det er ekstremt ubehagelig, men jeg er jo her for å lære og for å bli bedre på tingene jeg ikke kan.

Skrevet i Livet | Legg igjen en kommentar

Mamma har egentlig god tid

God tidPappa pakker varene etter handleturen i poser og mamma får øye på deg som er på tur ut døra. Med litt fart og lange skritt rekker jeg akkurat å nå deg før du er gjennom dørene og ute på parkeringsplassen. Misfornøyd stopper du opp og vrir deg sånn som du har lært deg for at mamma eller pappa ikke skal kunne holde deg igjen. «Vi må hjelpe pappa å pakke varer». Du ser mot pappa og ler mens du løper bort og prøver å løfte en pose. En leverposteiboks blir kjapt byttet fra den ene posen til den andre mens dama ved siden av kommenterer at du er flink. Pappa løfter alle posene og du sender slengkyss til alle på din vei mens du vinker og løper avgårde.

«Kom så skal vi finne bilen». Mamma ser du har satt farten ut av butikken og mot hotellet. «Vi skal kjøre hjem nå». Bestemt setter du nesa mot hotellet og er nesten på tur over veien før mamma når armen din. «Vi må vente til bilene stopper» nesten hyler jeg mens du hyler og er sint for å bli holdt fast.

«Volvo», sier du og peker på lastebilen som durer forbi. «Nei, det er en Scania», sier jeg og sukker. «Volvo», roper du fornøyd. Mens jeg holder et krampaktig tak rundt hånda di og du kjemper i mot går vi sammen over veien og jeg sukker hver gang jeg må holde deg fast. Du ser bilen til naboen og gliser fornøyd «Volvo». «Ja, det er en Volvo», svarer jeg litt oppgitt og ser etter om pappa ikke kommer snart.

Hoppende av glede løper du inn på hotellet og rett bort til juicedisken. «Us», hører jeg og ser pappaen komme inn døra. «Du kan få en juice, men ta den med til damen i kassa og betale da». Med det største smilet noensinne og stoltheten lysende ut av øynene tar du juicen med i kassa og legger på disken. «Og en softis», sier pappa. Da hopper du sånn at du ikke kan stå stille. Etter at vi har betalt tar du juicen med deg og finner et bord. Der peker du hvor mamma skal sitte og hvor pappa skal sitte. Fornøyd stikker du skjeen ned i softisen og sier nam.

Jeg som sukket og var utålmodig utenfor innser at det bare er lørdag og da bør jeg kanskje lære av Tanntrollet. Vi har det nemlig ikke travelt. Vi skal ikke trenge å ha det travelt. Tiden min skal jo brukes på deg og sånne øyeblikk med is.

Skrevet i Livet | Legg igjen en kommentar