Snørr og gørr

Jeg er så lei av snørr. Tror ikke jeg har gjort annet enn å tørke snørr i flere uker. Jeg visste ikke at en liten nese på 1,5 år kunne inneholde så store mengder med snørr. Her snakker vi i bøttevis. Har ikke tall på hvor mange tørkeruller vi har snørret oss gjennom de siste ukene. I tillegg er det snørr overalt i huset. Hver morgen er jeg så optimistisk at jeg tenker at i dag skal jeg komme meg på jobb uten å være full av snørr. Halvveis til Drag oppdager jeg at genseren eller buksa jeg har på meg er så full av snørr at jeg kunne vridd dem opp og fylt en vaskebøtte.

Sofaen vå var en gang vakker og pen. Den var iallefall ren. Nå er den bare full av snørr (og andre mistenkelige flekker som vi ikke snakker om). Putene er så snørrete at det er nesten umulig å se at de en gang var lilla. Hunden trenger også et bad. Han får virkelig gjennomgå på snørr-fronten. Det er nesten daglig at Tanntrollet ligger oppå ham og ler mens han snyter nesen sin i pelsen. Tanntrollet nekter nemlig å bruke papir. Han synes hundepels er mye mer behagelig for nesen. Det kan jeg egentlig skjønne. Når jeg tenker meg om.

Mannen i huset har også begynt å snørre. Han kan heldigvis snyte seg selv. Men de er et fint par der de sitter mannen og Tanntrollet med rennende neser. Den ene bruker tørkepapir og den andre hunden. Mammaen har nettopp skiftet t-skjorte for 4. gang i dag og tenker optimistisk at den må jeg da klare å holde ren til i kveld. Buksa har jeg gitt opp for lenge siden.

Dersom du har en fobi for snørr, vil jeg ikke anbefale deg å komme på besøk de neste dagene. Jeg har uansett en viss tanke om at når det er så mye snørr nå, så må påska bli snørrfri. Eller …?

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Vi feirer visst ikke morsdag …

Mannen min er tilnærmet perfekt. Jeg har seriøst omtrent ingenting å klage på. Han gjør alt han kan gjøre og er så omtenksom og snill at det er skummelt!

Det er allikevel for 2. gang at jeg måtte legge meg i går med en liten skuffelse og klump i magen. Flere ganger både i dagene før og på selve dagen kunne mannen melde at vi feirer ikke morsdag. Jeg trodde han spøkte og må innrømme at tårene presset på da jeg litt spakt i går kveld sa: «Jeg vet at morsdag ikke betyr noe for deg, men det betyr faktisk noe for meg. Du kunne gitt meg en lapp eller noe der det stod gratulerer med dagen. Jeg er ikke så storforlangende». Kanskje jeg er litt storforlangende? Jeg tror egentlig bare svartsyken tok meg litt da jeg satt og surfet på facebook. Det var så mange som la ut bilder av blomsterbuketter og kort. Noen la til og med ut bilde av dyre smykker og øredobber. Tror jeg bladde forbi ett par diamantøredobber på min vei.

Når jeg tenker meg om, så er det helt greit at vi ikke feirer morsdag for jeg trenger ikke så mange nye fine ting, men da må mannen i huset også huske på at farsdagen i November heller ikke skal feires. Det har jeg imidlertid helt sikkert glemt til da. 😉

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Stå opp krangelen

For første gang forstår jeg de som krangler om å stå opp om morgenen og som har nøye regnskap på hvem det er sin tur. Vi har aldri hatt det sånn og trives ganske godt med at en står opp og skifter bleie og sånt mens den andre setter på kaffevannet. Det føltes imidlertid ikke like greit akkurat nå når vi er inne i våke/urolig natt nummer 2.

Mammaen trakk det korteste strået i dag og måtte bare pelle seg opp av senga. Jeg klarte å gi en streng beskjed før jeg gikk og det var vel ganske rett frem: «Du står ikke opp klokka 07.30 nå. Hvis du skal ligge lenger, så har du det med å sove». Jeg er spent på om mannen i huset faktisk sover eller om han ligger og trykker på telefonen. Det verste jeg vet er nemlig å være så trøtt og stå opp først og så kommer mannen diltende 10 minutter etterpå. Da blir jeg irritert fordi jeg tenker at jeg kunne sovet mye lengre. Om jeg faktisk gjør det? Det er et annet spørsmål.

Jeg var iallefall glad da det viste seg at Tanntrollet var nesten fri for stemme og hadde feber når vi stod opp. Da gir det jo mening at han har vært så urolig. Nå sitter han i sakkosekken på gulvet og ser på barnetv med en brødskalk og litt saft. Det er ikke ofte vi har barnetv på her i huset. Han får som regel bare se den lille halvtimen (kanskje tre kvarter) mellom 17.30 og 18.00. Heldigvis er han i godt humør selv om formen ikke er der den skal være. Det må også sies at jeg egentlig er veldig glad i disse små stundene om morgenen, men det må du ikke si til mannen. Da må jeg kanskje stå opp flere ganger mens han snorker videre!

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Mine mål for våren 2016

  1. Gi Tanntrollet den oppmerksomheten og godheten han fortjener!
  2. Bruke tid på familien min.
  3. Bestå skolen og komme meg gjennom alle eksamene.
  4. Lære meg sånn bok-bretting. Det høres veldig morsomt ut!
  5. Prøve å spise Sushi.

Det er vel ikke så mye å si om disse målene, men går utifra at studievenninnene mine tar ansvar for at jeg prøver meg på Sushi og at jeg kommer meg gjennom dette skoleåret. 🙂

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Stillhet

I dag fikk vi alle platene vi har bestilt oss i posten. Det gjorde at valget på aktivitet i kveld ble å lytte på plater. Her ser du kanskje for deg dempet belysning og et glass vin eller 4 mens vi har skikkelig intelligente platediskusjoner rundt hvordan låtene var bygget opp og kvaliteten osv. Jeg skal fortelle deg en hemmelighet, som kanskje ikke er så hemmelig like vel …

Vi sitter to stykker i stillhet fremfor hver vår data. Det veksles mellom litt jobb, litt studie og litt facebook-titting. Vet du hva? Det var faktisk fantastisk deilig! Ord kan ikke beskrive følelsen å bare sitte der i sine egne tanker og styre med sitt. Man trenger det innimellom!

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Søvnen er ikke lenger et problem (kanskje)

Det første året til Tanntrollet var helt grusomt for oss med tanke på søvn. Ikke fordi vi var våkne om natten, det kom egentlig ikke før han var over året, men fordi han aldri sov på dagtid. Leggingen på kvelden kunne ta alt fra ti minutter til 3 timer og vi klarte aldri å se tegnene på forhånd. Det var helt forferdelig å sitte der med en unge som skrek hver gang den nærmet seg vogna eller soverommet. Jeg husker med skrekk alle trilleturene frem og tilbake mellom Torsvåg og Vannareid eller bare utenfor huset. Tanntrollet enten vrælte eller var lys våken med øynene på stilk.

Noe med det værste jeg har opplevd, var den gangen jeg skulle legge ham på dagtid og han startet med å skrike klokken 09.30, men ikke ga seg før pappaen kom inn døra nærmere kl. 15.30. Da var energien lik null og hodet holdt på å eksplodere. Fortvilelsen var så stor og jeg ante ikke hvordan jeg skulle gjøre noen ting med det. Ingenting hjalp. Han skrek mens han fikk mat og han skrek mens han fikk kos. Jeg prøvde å legge ham alene, jeg prøvde å vugge, jeg prøvde å sove sammen med ham, jeg prøvde å stryke på ham, synge, si trøstende ord. Jeg prøvde absolutt alt!

Jeg husker ikke helt om det var samme gangen eller en annen gang, men naboen kom inn og sa at nå hadde han satt i stua og hørt at Tanntrollet hadde skreket i to (!) timer uten stopp så han skulle bare komme og holde ham litt så jeg fikk puste. Jeg bare ga ham ungen og løp ut. Satte meg på trappa og gråt. Tårene trillet og alt jeg skulle ønske var at noen kom og tok vare på meg. Det var ingen andre enn denne naboen og en til som kom. Men takk Gud for at de kom. Uten disse to naboene hadde jeg aldri klart meg gjennom det første året med Tanntrollet. På slutten var jeg overbevist om at det var bare meg han skrek for og at det var noe galt med meg. Det er ingen god følelse når du sitter der alene og tårene triller fordi du er overbevist om at babyen som du skal være så glad i egentlig ikke liker deg eller vil ha noe med deg å gjøre.

Dagen før tanntrollet fylte ett år begynte han i barnehage og det ble redningen for meg og for oss. Vi fikk endelig litt pusterom for sovingen og selv om vi var nervøse hadde vi stor tiltro til at de i barnehagen visste hva de drev med. Det stemte. Lykkelig kan vi konstatere at det hjalp oss hjemme at de i barnehagen tok over mesteparten av sovingen i ukedagene. 4 dager i barnehage hver uke og bare etter ett par uker sov Tanntrollet vårt med en ro som var fantastisk. Det sved selvfølgelig litt i stoltheten og det berømte mammahjertet at barnehagen fikk til noe som vi ikke fikk til, men alt ble mye bedre for Tanntrollet. Han var roligere og hadde mer energi å gå på i hverdagen.

Den store nedturen kom selvsagt da vi skulle legge ham for kvelden. Hver eneste kveld holdt han skrikingen gående. I begynnelsen var det to timer og i perioder tre, men innimellom kom den gode kvelden som ga oss håp om at det en gang måtte gi seg. Utslitte foreldre som gruet seg til leggetid og utslitt unge som skrek i det han nærmet seg soverommet måtte ta slutt en dag. Skrikeøktene endret seg fra flere timer til bare en time og noen ganger 20 minutter. Vi prøvde oss frem med ulike leggerutiner og dere aner ikke hvor flinke folk har vært til å fortelle oss hva vi har gjort galt. Det er ingenting som har hjulpet for oss, bortsett fra om bestemor la ham. Hver gang vi var i Bodø, var det ikke vanskelig å velge plass vi skulle bo for det så ut som om bestemor på en eller annen måte hadde magiske fingre eller noe. Når hun la ham i senga, så han bare opp på henne, smilte og la seg for å sove. Første gang det skjedde kjente jeg mislykketheten slo over meg for alvor. Sliten og passelig lei meg prøvde jeg å smile når besteforeldrene stolt kom og fortalte om den vellykkede leggingen, og jeg håper at jeg ikke stod frem som sur og sint. Sannheten er at jeg faktisk var rasende. Ikke på bestemoren som hadde fått det til, men på meg selv som aldri fikk det til. Hjemme igjen hos oss var det på an igjen med skriking i time etter time.

Etter jul var det akkurat som om det skjedde noe. Over natta ble Tanntrollet så mye større og plutselig fant han frem alle tre bamsene sine og krøp selv opp trappa for å legge seg. Vi trodde ikke våre egne øyne, men det var akkurat som om han skjønte at å sove var bra for ham. Vi har nå hatt en 14 dagers periode med gode kvelder. Vi er litt nervøse og venter på at det igjen skal være tilbake til kaos og skriking, men krysser det vi har for at alt skal gå bra videre. I går var det jeg som puttet han i seng og han smilte vinket og snudde seg rundt for å sove. Musestille listet jeg meg ut og ned trappa for å ikke forstyrre ham. Jeg stoppet annethvert trinn og lyttet mens jeg ventet på skrikinga, men den kom aldri. 20 minutter senere hører vi «MAMMA» i babycallen og noe som høres ut som om det er på tur til å eskalere til skriking. Jeg var snar opp med en klump i halsen og tårene i øynene mens jeg så for meg det verste. I senga stod en blid liten gutt og smilte fornøyd mens han gned seg i øynene. Han slang seg rundt halsen min og ga meg en skikkelig smellvåt suss før han la seg bak i senga og snudde seg rundt for å sove. En finere stund har mammaen aldri opplevd og nå er det med håp og ro vi krysser tær, fingre, knær, blyanter og alt annet for at 1.5 år med skrike- og sove-helvette er over!

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Kjære mannen min

I dag stod jeg opp, sånn som alle andre dager og gikk på do, sånn som alle andre dager og lot meg irritere over mangelen på dopapir, sånn som alle andre dager. Jeg ble faktisk veldig sint og irritert. Det er noe med det verste jeg vet. Når det mangler dopapir og det flyter av tomme doruller som ramler ned ved siden av doet. To ting som irriterer meg grønn eller rød.

Så slo det meg at jeg har egentlig ikke så veldig mye mer å klage på. Stort sett kommer jeg hjem fra jobb og kan enten surre på sofaen eller leke med tanntrollet mens mannen lager middag. Etter middagen er det blitt en tradisjon at tanntrollet og mannen tar oppvasken sammen. Jeg trenger med andre ord ikke å hjelpe til der heller. Ofte er mannen den første som setter på vann til grøt om kvelden og tar ansvar for at tanntrollet får i seg den. Etterpå får han ham jammen på badet også før jeg rekker å tenke på å skal gjøre det. Dette er bare en vanlig ettermiddag for oss.

Mannen tar også ansvar for at tanntrollet har alt han trenger og mer til mens jeg jobber med skolearbeid eller planlegger jobbuken. Han gjør faktisk så mye når jeg tenker meg om at jeg bør klare å se mellom fingrene på at han ikke husker å finne frem ny dorull. Det er bare så utrolig irriterende når man trenger det!

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Votter

9788202502416Jeg liker votter og jeg elsker strikkebøker. Nina Grandlund Sæther har gitt ut strikkeboken «Votter». Det første som slår meg er at dette er vakker kunst. Oppskriftene er enkle, men med nydelige mønstre. Jeg liker vakre og enkle ting.

Fremst i boken finner du gode råd før du begynner. Dette er sider som det er lurt å lese før du begynner, selv om du er nybegynner eller avansert i strikkingen din. Den inneholder gode tips om strikkefasthet og størrelser. Det er blitt veldig populært i det siste å gi ut strikkeoppskrifter der størrelsene reguleres med strikkefastheten og ikke noe jeg egentlig er så glad i, men måten det er formulert på høres så enkel ut. Det står også om hvordan du legger opp med en renneløkke. Noe jeg aldri har gjort i hele mitt liv, men har alle planer om å lære meg i 2016.

Oppskriftene er stort sett i Rauma-garn, men står ofte med noen garnalternativer. Jeg savner ennå mer informasjon om hvilket garn som kunne egnet seg som alternativ, men boken er så bra ellers at jeg kan ikke forvente å få i pose og sekk.

Vet dere hva det beste med hele boken er?

Bildene viser de faktiske vottene du skal strikke og ikke en eller annen syltynn dame med trange klær og for mye sminke. Jeg har så mange planer for alle vottene jeg skal strikke i boken. 2016 blir et godt votte-år og vi kommer alle sammen til å være varm på hendene hele året!

Publisert i Hobbyklubben | Skriv en kommentar

Det jobbes …

Det er lørdag kveld og vi sitter med nesen nedi hver sin data og arbeider. Det begynner å gå opp for med at karrièrevalget mitt definitivt ikke er en 8-16 jobb.

En av de første dagene på skolen var det en i klassen min som sa at han ønsket en lett jobb med gode arbeids-tidspunkter. Jeg tror det var sånn omtrent da jeg lo litt innvendig og tenkte tilbake til alle de gangene mannen i huset har kokt kaffe i sene nattetimer med planer for de neste ukene mellom fingrene på tastaturet. Det skjer nemlig stadig vekk. Søndagskvelder der han bare må planlegge ferdig. Timer til å lete frem akkurat de akkordene som passer til de og de elevene og engelske dikt, små historier og annet dilldall. Det har gått bort en del tid de siste 4 årene.

Så begynte jeg selv å arbeide mer fast enn som vikar. Nå har jeg sluttet å le inni meg. Jeg bare nevner i forbifarten at klokken nå er 23.45 og jeg har akkurat avsluttet de siste vurderingene. Det er etter at jeg har tilbrakt tid rundt på nettet etter noe spenstige engelskoppgaver. I tillegg skal jeg på skolen i neste uke så hele torsdag gikk med til å planlegge neste uke i detalj og skrive i utallige bøker. Jeg gjør det jo slett ikke enklere for meg selv når jeg sitter å håndskriver oppgavene i engelsk til 1. og 2. klasse fordi de skal få mer trening i å se og lese like bokstaver som de skal skrive. Hallo … Hva tenkte jeg i det jeg hadde den geniale ideen?

I tillegg fant jeg en bok som vi bare MÅ bruke tid på å lese hver norsktime i 3. og 4. klassen. Det var selvfølgelig ikke en sånn bok der det fantes ferdige oppgaver som var laget på forhånd for å trene på leseforståelsen. Neida … Jeg måtte plukke en gammel som jeg synes er skikkelig bra, men som de andre nesten ikke har hørt om engang. Da må jeg jo selvsagt bruke tid på å lage spørsmål og oppgaver til den selv. Hva tenkte jeg i det jeg hadde den geniale ideen?

Når noen nå nevner noen ord om lærere som har mye fri eller har en enkel jobb, så ler jeg faktisk høyt. Jeg ler så høyt at mange ser dumt på meg. Det er ingen enkel 8-16 jobb og jeg merker at jeg mange ganger må puste og tenke over om det faktisk er nøye at disse bøkene er rettet akkurat i dag? For meg er det nøye. Jeg vil være en god lærer som gjør mitt beste for alle. Jeg er visst den læreren som gjør sånne rare ting og rare valg der det blir mer arbeid for meg å skrive og ordne alle disse tingene. Sannheten er at jeg koser meg. Jeg elsker egentlig å sitte der og finne på andre og litt rare ting. Ting som jeg ser at elevene koser seg med. Det er det som er det viktigste. Min jobb er ikke å klage på alt jeg har å gjøre, men å skape gode timer til elevene som er fullt opp av kreativitet og lærelyst. Det er det som skal være mitt mål og fokus for våren. Jeg skal fremdeles le høyt hver gang noen snakker om hvor mye fri lærerne har. Det lover jeg dere!

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Den fryktede januarmåneden

20160107_164937Siden vi flyttet inn i dette gamle, fine huset med sjel, har vi egentlig ikke hørt noe annet enn at det kommer til å bli kaldt i januar. Sannheten er at det er kaldt. Det er i skrivende stund minus 14,5 grader ute og inne er det 17,9 grader. Det er inne på kjøkkenet vårt. I stua er ståa litt annerledes. Da vi kom hjem klokken 15.30 var det 9 grader i stua. Nå (1,5 timer senere) begynner graderstokken å nærme seg 17 grader. Det er helt sikkert passelig temperatur til barnetv klokken 17.30.

Selv om vi sitter her ganske påhyret med ullklær og har valgt å flytte på kjøkkenet så må jeg innrømme at det går helt fint. Kulden ute kan ikke vare i evigheter og et par uker med sånn her klarer vi helt fint. Tanntrollet har fått lekekassen inn på kjøkkenet og tusler fornøyd rundt på dette lille rommet vårt. Han leker litt med kasserollene og litt med lekene. Det føles kanskje litt trangt, men det går fint. Det er faktisk litt koselig å sitte på kjøkkenet. Kanskje oppvasken blir raskt unnagjort når vi er tre stykker som kan hjelpe til? Largo er derimot mindre fornøyd. Han har en vill og gal 1.5-åring i helene og vil egentlig bare ligge i fred. Kanskje derfor han har flyttet ut i stua for anledningen.

Vi lurer litt på om det kanskje snart vil være på tide å finne frem gamle hobbyer der far reparer sko og diverse, mens mor gjør sånne nyttige repareringsprosjekter. Når vi først skal leve på kjøkkenet sånn som de gjorde før i tiden, så kunne vi like gjerne ha gjort det ordentlig.

Publisert i Livet | Skriv en kommentar