Noen småbarnsmødre bare får deg til å …

… føle deg totalt mislykket og utilstrekkelig. Alt er bare så rosenrødt at du vil nesten spy når du snakker med de. Selvsagt sover barnet når det skal og det er vel ingenting som er så fint som å skifte bæsjbleier som dufter omtrent ingenting (og forøvrig aldri er flytende eller noe). Klesdunken er aldri full og før du har rukket å få i deg litt frokost sånn omtrent midt på dagen har de til og med vært to timer på treningsstudio.

Disse småbarnsmødrene er faktisk i så god rute til jul at alle syv sortene pluss en haug av hjemmelaget (og gjerne økologisk eller noe sånt) godteri ligger klar i små fine cellofanposer som skal gies bort til naboer eller andre som stikker hodet innom. I tillegg skinner, nei det faktisk gløder, av det rene gulvet som barna umulig kan ha fått lov til å gå på. I tillegg har de hvite sofaputer overalt som ikke inneholder en eneste flekk. Jeg håper ikke disse mødrene kommer på besøk til oss, for vår grå sofa inneholder en haug av flekker som jeg ikke en gang vet hva er.

De samme småbarnsmødrene rister litt oppgitt på hodet når du utslitt forteller at «joda, ungen min sover han. Bare aldri når han er hjemme. Kun i barnehagen eller på besøk hos besteforeldrene». Det er vel omtrent der du får høre at det garantert er noe galt med leggerutinene dine og må ta deg kraftig sammen for å ikke vise dem fingeren. De kunne selv prøvd å stå å legge en unge som skriker i uendelige mange timer hver kveld. Tror mannen var i seng sånn omtrent rundt 02.30 i natt.

Etter denne formaningen om leggerutinen finner de på å spørre hva dere hadde til middag i dag? Jeg er lykkelig fordi vi i det hele tatt klarte å få middagen ferdig før det ble barnetv-tid (noe som har skjedd litt for mange ganger i det siste) og at den tross alt inneholdt grønnsaken potet med litt pølse og brunsaus som tilbehør. De rister oppgitt på hodet for en middag bør faktisk inneholde så mange farger som mulig og når de klarer å få ferdig den der trerettersen med flambert-hva-det-nå-heter til dessert så burde vi klart å iallefall få kokt noen gulrøtter til. Jeg bør vel ikke nevne at vi hadde tyttebærsyltetøy til. Jeg mener nemlig å huske at det bare inneholder sukker. Kanskje skal jeg heller ikke si at Tanntrollet antageligvis klarte å lure i seg 5-6 kjeks før middagen. Jeg tror bare jeg holder det siste der for meg selv.

Kanskje jeg istedenfor å sitte her burde vasket litt hus eller satt på en maskin med klær. Forøvrig burde jeg bakt noe til jul også for foreløpig har vi bare sjokoladeboller i kjøleskapet. Helt ærlig, så orker jeg ikke. Jeg ender helt sikkert opp fremfor tv med en boks cola og litt pizzarester til kvelds. Du er hjertelig velkommen til å delta, men sannsynligheten for at jeg har sovnet før du perfekte-småbarnsmamma-med-vinglasset-og-beina-på-bordet-under-ullpleddet-mens-du-ser-på-noe-intellektuelt-på-tv rekker å komme hit, er antageligvis veldig stor!

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Takk, Oslo fagottkor

I sommer ble det bestemt at vi skulle til Oslo for å se på julekonserten til Oslo fagottkor og klappe frem tremeningen min. I flere måneder har vi gledet oss og gjett om gutta i fagottkoret leverte.

Det var høye heler (hørte et rykte om 10-14 cm), latter og tårer. Jeg har lærte så mye på så utrolig kort tid. Best av alt var det nok at jeg rett og slett sitter igjen med en følelse i etterkant at det er greit å bare være deg selv.

Aldri før har jeg felt tårer til sangen «Home for Christmas». Introen var så nydelig og jeg fikk endelig bekreftet ovenfor meg selv at valget med å være hjemme i julen er rett. Fagotten som ga oss Introen sa at hjemme er en plass der man kan slappe av å bare være seg selv. Det er trygt. Jeg er enig.

Takk, Oslo fagottkor for en fantastisk konsert. Jeg bare rett og slett digger dere og kommer tilbake til neste år (kanskje allerede til sommeren).

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Noe må jeg ha for meg selv

Jeg har en samling med word-dokumenter som ligger langt inni en krok der ingen andre enn meg (og mannen hvis han gjør en innsats) finner dem. De inneholder små tanker og meninger fra ting som skjer rundt meg. Disse tankene og meningene får ikke komme frem. Spesielt her på bloggen. Det er av den enkle grunnen at jeg tror ikke de passer inn. Disse tekstene er så fulle av følelser.

Jeg legger ikke skjul på at deler av livet mitt har vært vanskelig å komme seg gjennom, og det er som regel veldig enkelt å skrive om de små tingene. De store tingene derimot, er jeg litt redd for å skrive om offentlig. Den største grunnen er nok frykten min for å såre andre eller frykten for at noen skal bli sint.

Noen ganger må jeg allikevel ta meg selv litt i nakken. Min overlevelsesmåte har alltid vært å skrive. Mest for meg selv, men noen ganger for å åpne øynene til andre. I går kveld ble en sånn kveld der jeg vet at jeg kunne trengt å få ting ut slik at noen fikk lese det, men valgte allikevel ikke å gjøre det fordi noen kommer til å bli veldig sint.

Noen ganger tenker jeg at jeg bare skal gjøre det og så får folk bare bli sinte. Svaret er nei. Jeg skal ikke. Det er ikke bra for meg og det er ikke bra for alle de rundt oss. Dokumentene ligger uansett der. En gang kommer de frem i lyset. Den gangen er ikke nå, men kanskje om 50 år når noen må gå gjennom de gamle mappene mine. Da vil de finne spor av en gammel og digital dagbok som ikke finner veien ut til offentligheten.

Publisert i Livet | Skriv en kommentar

Det går opp et lys

Den følelsen. Den følelsen når du ser at det går opp et lys for eleven. Det finnes ingenting i verden som kan beskrive den følelsen som når du ser at ansiktet til eleven lyser.

Vi har strevd så lenge. Så mange uker for å finne kjemien og for å få det til. Det har vært oppturer og det har vært nedturer, men aldri har vi kommet til det punktet der jeg virkelig så at eleven skjønte hva vi egentlig gjorde. Ikke før nå. Elven strålte. De andre i klassen strålte. Plutselig var det som om det lettet en hel bør fra skuldrene mine. I samme sekund kjenner jeg at jeg blir litt bekymret. Får en knute i magen. Hva var det jeg gjorde annerledes i dag som jeg ikke har gjort før? Hvorfor skjønte eleven dette nå og ikke i forrige uke? Hvorfor? HVORFOR? Mens jeg smiler til eleven og prøver på en ny oppgave på tavla som eleven bare forstår, raser tusen tanker gjennom hodet. Jeg gjorde ingenting annerledes, som jeg kommer på. Jeg tenker gjennom timen. Ser meg selv gå inn  og si god morgen før jeg presenterer det vi skal arbeide med i dag. Jeg gjorde ikke det noe annerledes enn jeg pleier, gjorde jeg vel?

Eleven spør om vi ikke skal gjøre en oppgave til og jeg ser hvordan eleven vokser for hver oppgave eleven mestrer. Jeg prøver meg på en vanskelig oppgave og gir meg selv litt dårlig samvittighet i det tungsinnet tar meg og jeg begynner å angre. Tenk om eleven ikke får til denne oppgaven og så forsvinner følelsen av mestring som eleven satt igjen med. Kanskje vi burde gitt oss mens leken var god og eleven fremdeles forstod?

Der står en elev med krittet i handa og hodet i et konsentrert uttrykk. De andre sukker og en elev roper «men du må jo …» Jeg klarer akkurat å stoppe denne eleven i tide før svaret kommer og minner alle på at vi må rekke opp handa hver gang vi skal si noe. Eleven ved tavla ser litt forvirret ut. Jeg tenker at jeg kanskje må bryte inn, men det er da det skjer. Jeg ser blikket til eleven. Det lyser. Hele ansiktet lyser. Jeg puster og ser at nå har eleven skjønt det. Eleven løser oppgaven til jubelrop og klapp fra de andre i klassen. Alle har skjønt det. Det er for disse øyeblikkene jeg ønsker å være lærer. Jeg vil være der når de skjønner det. Bare se etter det selv. Det øyeblikket eleven virkelig forstår hva det er vi holder på med …

Publisert i Undervisning | Skriv en kommentar

Førjulstid

Plutselig kom desember. Desember har vanligvis vært å bruke en hel måned til å pynte i huset, kose meg med julegaveinnpakking og mye gløgg. Nå handler den mer om å bli ferdig med eksamen (den er heldigvis overstått), få gjort ferdig skoleoppgavene og starte med planlegging av neste skoleår.

Den siste tiden har jeg klart å forville meg inn i ei (nesten) 60% stilling på skolen her samtidig som jeg studerer. Studiet mitt er jo et fulltidsstudium og vel så det, så her er det nesten 160% stilling. Dersom jeg hadde fått timesbetalt for alt jeg jobber, så ville jeg vært en velholden kvinne. Lønn får jeg imidlertid om 3.5 år når studiene er ferdige. Da skal jeg bare nyte å være utdannet. Nå skal jeg stresse meg gjennom resten av året. Planen er imidlertid at jeg skal være såpass ferdig med det meste til rundt 20. desember at jeg slipper å sitte i romjula. Det er ikke sikkert det går sånn, men jeg skal iallefall prøve.

Midt oppi dette er Tanntrollet begynt å gå, klatre og hoppe. Han klatrer opp på stoler, hopper rundt på gulvet og kryper kun når han må. Kjøkkenskapene blir daglig omorganisert. Alle vet jo at man ikke skal ha gjæra på samme hylle som sukkeret. Det er jo liksom allmennkunnskap (ifølge Tanntrollet). Lekene er ikke like spennende som ting i kjøkkenskapet, men det synes vi ikke er så farlige. Vi har tatt bort ting han ikke får leke med og så får vi heller tørke opp en ekstra gang når det går hull på en sukkerpakke eller det er noe vi har glemt å ta vekk. Boksen med kakestrø finner vi forøvrig hele tiden i lekekassa. Vet ikke hvorfor den er så spennende, men den ristes på og pakkes oppi lasteplan rett som det er.

9788202474454Selv skal jeg bruke førjulstiden til å kose meg med denne boka, «Førjulstid» innimellom alt annet. den inneholder så mange fine oppskrifter på små ting som kan strikkes, broderes, syes, bakes og annet. Jeg synes det er fint å bare bla i boka. Kanskje den er så fin at jeg skulle gitt den bort til jul? Hvis noen ønsker seg den, kan det absolutt være en fordel må si ifra. Faktisk så stor fordel at jeg vil anbefal deg å si ifra. Plutselig finner Tanntrollet ut at mammaen må være gavmild og gi den bort.

Tanntrollet har forøvrig utviklet en forkjærlighet for pedagogikkbøkene mine. De blar han i hele tiden når han får tak i de. Trodde dette var tungt stoff, spesielt læringsteorier, men virker som om det lille geniet mitt synes dette er rent festlig. Han blar og babler. Klart han skjønner alt som står her. Skulle bare ønske jeg kunne si det samme. Jeg får heller sole meg i glansen av at nynorskoppgaven ble godkjent på første forsøk og prøve meg på å få ferdig engelsk og pedagogikkoppgavene før jul!

Publisert i Hobbyklubben | Skriv en kommentar