Selv om det bare var teater, kunne jeg ikke gjøre det

Jeg opplevde en gang at det kom en gjeng med jenter. De tok lua mi ifra meg og startet med å kaste den rundt mens de ropte navn som jeg faktisk ikke en gang kan gjenta her. En av jentene snublet bein på meg og en annen lot foten så vidt treffe magen. Ikke noe kraft og ikke med spesiell tyngde. En annen dro i jakka mi. «Adidas! Hallo! Hvem tror du egentlig at du er?». Resten gjør seg ikke på papiret, men jeg kan si så mye som at jeg heldigvis kom meg ifra det uten noen spesielle merker og sår. I det de gikk ropte de at hvis jeg fortalte det til noen, skulle de sørge for at neste gang i allefall kom til å brekke noen ben. Jeg fortalte det aldri til noen.

Denne episoden har egentlig lagt langt bak og godt gjemt. Helt til i dag. Midt i dramatimen skulle vi spille teater og jeg ble innblandet i en scene der jeg skulle «sparke» noen og kalle navn mens en lå såret i midten. Jeg klarte ikke å gjennomføre det. Jeg begynte faktisk å gråte og selv om jeg ordnet slik at jeg fikk rollen som læreren istedenfor, ble scena for sterk for meg. Jeg kan bare ikke, teater eller ei, sparke en person og kalle noen så stygge ting. Det stritter i mot alt jeg har inni meg. Allikevel var det en nyttig øvelse. Det er ikke utenkelig at man en gang kommer opp i en situasjon der noen har opplevd noe lignende og får en reaksjon mens vi gjennomfører et undervisningsopplegg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *