Søvnen er ikke lenger et problem (kanskje)

Det første året til Tanntrollet var helt grusomt for oss med tanke på søvn. Ikke fordi vi var våkne om natten, det kom egentlig ikke før han var over året, men fordi han aldri sov på dagtid. Leggingen på kvelden kunne ta alt fra ti minutter til 3 timer og vi klarte aldri å se tegnene på forhånd. Det var helt forferdelig å sitte der med en unge som skrek hver gang den nærmet seg vogna eller soverommet. Jeg husker med skrekk alle trilleturene frem og tilbake mellom Torsvåg og Vannareid eller bare utenfor huset. Tanntrollet enten vrælte eller var lys våken med øynene på stilk.

Noe med det værste jeg har opplevd, var den gangen jeg skulle legge ham på dagtid og han startet med å skrike klokken 09.30, men ikke ga seg før pappaen kom inn døra nærmere kl. 15.30. Da var energien lik null og hodet holdt på å eksplodere. Fortvilelsen var så stor og jeg ante ikke hvordan jeg skulle gjøre noen ting med det. Ingenting hjalp. Han skrek mens han fikk mat og han skrek mens han fikk kos. Jeg prøvde å legge ham alene, jeg prøvde å vugge, jeg prøvde å sove sammen med ham, jeg prøvde å stryke på ham, synge, si trøstende ord. Jeg prøvde absolutt alt!

Jeg husker ikke helt om det var samme gangen eller en annen gang, men naboen kom inn og sa at nå hadde han satt i stua og hørt at Tanntrollet hadde skreket i to (!) timer uten stopp så han skulle bare komme og holde ham litt så jeg fikk puste. Jeg bare ga ham ungen og løp ut. Satte meg på trappa og gråt. Tårene trillet og alt jeg skulle ønske var at noen kom og tok vare på meg. Det var ingen andre enn denne naboen og en til som kom. Men takk Gud for at de kom. Uten disse to naboene hadde jeg aldri klart meg gjennom det første året med Tanntrollet. På slutten var jeg overbevist om at det var bare meg han skrek for og at det var noe galt med meg. Det er ingen god følelse når du sitter der alene og tårene triller fordi du er overbevist om at babyen som du skal være så glad i egentlig ikke liker deg eller vil ha noe med deg å gjøre.

Dagen før tanntrollet fylte ett år begynte han i barnehage og det ble redningen for meg og for oss. Vi fikk endelig litt pusterom for sovingen og selv om vi var nervøse hadde vi stor tiltro til at de i barnehagen visste hva de drev med. Det stemte. Lykkelig kan vi konstatere at det hjalp oss hjemme at de i barnehagen tok over mesteparten av sovingen i ukedagene. 4 dager i barnehage hver uke og bare etter ett par uker sov Tanntrollet vårt med en ro som var fantastisk. Det sved selvfølgelig litt i stoltheten og det berømte mammahjertet at barnehagen fikk til noe som vi ikke fikk til, men alt ble mye bedre for Tanntrollet. Han var roligere og hadde mer energi å gå på i hverdagen.

Den store nedturen kom selvsagt da vi skulle legge ham for kvelden. Hver eneste kveld holdt han skrikingen gående. I begynnelsen var det to timer og i perioder tre, men innimellom kom den gode kvelden som ga oss håp om at det en gang måtte gi seg. Utslitte foreldre som gruet seg til leggetid og utslitt unge som skrek i det han nærmet seg soverommet måtte ta slutt en dag. Skrikeøktene endret seg fra flere timer til bare en time og noen ganger 20 minutter. Vi prøvde oss frem med ulike leggerutiner og dere aner ikke hvor flinke folk har vært til å fortelle oss hva vi har gjort galt. Det er ingenting som har hjulpet for oss, bortsett fra om bestemor la ham. Hver gang vi var i Bodø, var det ikke vanskelig å velge plass vi skulle bo for det så ut som om bestemor på en eller annen måte hadde magiske fingre eller noe. Når hun la ham i senga, så han bare opp på henne, smilte og la seg for å sove. Første gang det skjedde kjente jeg mislykketheten slo over meg for alvor. Sliten og passelig lei meg prøvde jeg å smile når besteforeldrene stolt kom og fortalte om den vellykkede leggingen, og jeg håper at jeg ikke stod frem som sur og sint. Sannheten er at jeg faktisk var rasende. Ikke på bestemoren som hadde fått det til, men på meg selv som aldri fikk det til. Hjemme igjen hos oss var det på an igjen med skriking i time etter time.

Etter jul var det akkurat som om det skjedde noe. Over natta ble Tanntrollet så mye større og plutselig fant han frem alle tre bamsene sine og krøp selv opp trappa for å legge seg. Vi trodde ikke våre egne øyne, men det var akkurat som om han skjønte at å sove var bra for ham. Vi har nå hatt en 14 dagers periode med gode kvelder. Vi er litt nervøse og venter på at det igjen skal være tilbake til kaos og skriking, men krysser det vi har for at alt skal gå bra videre. I går var det jeg som puttet han i seng og han smilte vinket og snudde seg rundt for å sove. Musestille listet jeg meg ut og ned trappa for å ikke forstyrre ham. Jeg stoppet annethvert trinn og lyttet mens jeg ventet på skrikinga, men den kom aldri. 20 minutter senere hører vi «MAMMA» i babycallen og noe som høres ut som om det er på tur til å eskalere til skriking. Jeg var snar opp med en klump i halsen og tårene i øynene mens jeg så for meg det verste. I senga stod en blid liten gutt og smilte fornøyd mens han gned seg i øynene. Han slang seg rundt halsen min og ga meg en skikkelig smellvåt suss før han la seg bak i senga og snudde seg rundt for å sove. En finere stund har mammaen aldri opplevd og nå er det med håp og ro vi krysser tær, fingre, knær, blyanter og alt annet for at 1.5 år med skrike- og sove-helvette er over!

Dette innlegget ble publisert i Livet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *