Tiden etter fødselen i 2014

WP_20140928_15_56_00_Pro11. august 2014 kom et lite Tanntroll til verden. Han var perfekt, sa barnepleieren og jordmoren. Han var perfekt sa pappaen. Han var perfekt, sa besteforeldrene. Mammaen, spør kanskje du? Jeg hikstet og prøvde meg på å si at han var perfekt med et smil om munnen. Sannheten var vel mer at jeg ikke følte noe. Jeg var sliten og tom. Den lille babyen var helt fremmed for meg. Det gjorde vondt i meg når han gråt og det gjorde vondt når jeg skulle amme. Banrepleieren sa at det kom til å gå over. Det gikk aldri over.

Vi reiste hjem med besteforeldre på slep. Det var fint for meg, for da kunne jeg slippe unna. De var raske og på pletten hver gang Tanntrollet trengte noe og jeg kunne fint gi ham videre. Mannen i huset var på jobb noen dager i begynnelsen før han var hjemme i 14 dager og jeg kunne overlevere Tanntrollet til ham når han gråt eller skulle skifte bleie eller bade elle egentlig hva som helst. Alle rundt meg var så lykkelige og glad i denne lille gutten og jeg? Jeg følte fremdeles ingenting. Jeg var bare sliten og lei. Dagen før mannen skulle begynne på jobb igjen, lå jeg våken hele natten og lette etter unnskyldninger for hvordan jeg skulle beholde ham hjemme. Jeg var helt tydelig ikke skikket til å være alene hjemme med Tanntrollet på dette tidspunktet, men det kunne jeg faktisk ikke si høyt. Mannen var jo ferdig med sine fridager, og besteforeldrene var reist hjem for lenge siden.

Ukene gikk og vi kom oss gjennom dagene på et vis. En runde hos legen, viste at jeg var full av betennelser i kroppen og fremdeles hadde en del plager etter fødselen. Det kunne forklare formen, men ikke følelsen av at jeg stod utenfor meg selv og så inn på livet. Alt jeg gjorde var på autopilot. Bleieskift, mating, soving, skolearbeid. Jeg husker faktisk ikke så mye av denne tiden, bortsett fra en tur hjem til Bodø der alle skulle hilse på og jeg prøvde å smile tappert og fortelle at selvfølgelig gikk alt strålende. Morslykken var på topp. Sannheten var at jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld mens jeg så på babyen som lå og sov i senga ved siden av. En baby jeg fremdeles ikke kjente eller hadde noen følelser for.

2,5 måneder inn i Tanntrollets første år, startet kolikkskrikinga. Den holdt på å ta drepen på meg. Jeg var fremdeles inn på kontroll hos legen hver uke og en del kontroller med Tanntrollet hos helsesøster. Legen spurte meg en gang om jeg hadde det bra. Hun syntes at jeg så litt sliten ut. Jeg spurte forsiktig om mannen kunne få en sykemelding i forbindelse med alt dette ettersom vi ikke hadde noe familie rundt oss og arbeidsgiveren hans ikke var så forståelsesfull som vi ønsket. Svaret var nei, men han kunne bruke personlige sykedager. Jeg torte ikke å si at den uken hadde han allerede vært hjemme 3 dager den uken og den 4. kommet tidligere hjem fra jobb fordi jeg truet med å sette ungen ut på altanen og låse alle dørene mens jeg spilte musikk eller tok på øreplugger for å slippe å høre mer. Jeg hadde helt tydelig fått selve definisjonen på djevelunge. Ikke sov han og han skrek hver eneste gang jeg var i nærheten av ham. Jeg skrek til mannen da han kom inn døra, at det var tydelig at denne ungen ikke likte meg.

Oftere og oftere kom spørsmål om det gikk fint og om det ikke var koselig med en liten i hus. Jeg ville egentlig legge meg rett ned og hyle mens jeg sparket og slo vedkommende, men det er jo ikke særlig hyggelig. Derfor tok jeg på meg smilet og sa ja. Jeg sluttet egentlig å tilbringe tid med folk i frykt for at de skulle se hvordan det egentlig var. Jeg likte ikke meg selv og hadde ingenting til overs for den der ungen som vi var blitt tildelt.

Jeg prøvde meg på å ringe hjem til familie. Fast bestemt på at nå, NÅ skulle jeg si hvordan jeg hadde det og be om at noen kom på besøk. Hver gang kom jeg til «har dere kanskje tenkt å komme å besøke oss snart?» før de i andre enden av telefonen svarte «kanskje snart, vi har det litt travelt nå» og jeg feiget ut. Jeg hadde jo valgt å få baby og det var jo mitt ansvar å ta vare på ham. Jeg burde kanskje egentlig spurt, men det var så vanskelig å si det.

Nå sitter jeg og ser tilbake på denne tiden med en liten klump i magen. Jeg har fått en unge som det tok meg nesten 1 år å bli skikkelig glad i. Det var ikke før sommeren 2015 at jeg virkelig klarte å samle meg nok til å kose meg sammen med ham. Nå synes jeg han er den mest perfekte ungen i hele verden. Allikevel ligger frykten og ulmer litt i bakkant. Pappaen skal bruke mer tid hjemmefra til høsten. Det betyr at jeg må bruke mer tid alene med Tanntrollet. Frykten er tilbake. Jeg er så redd for at ting skal gjenta seg og at jeg ikke får til å være den mammaen som Tanntrollet fortjener. Jeg er så redd for at jeg ikke skal få til å spørre om hjelp. Mest av alt, er jeg redd for at dersom jeg ber om hjelp, så er det ingen som kommer løpende …

3 kommentarer


  1. // Svar

    Stor klem til deg. Har sendt PM 😉 <3


  2. // Svar

    Bærre reng,æ kommer ikkje sprenganes, men æ har bil 😉


  3. // Svar

    Kjære deg! Dette var sterkt å lese.

    Det er lov å være menneskelig, og det er lov å si det man mener og føler. Ærlighet varer lengst. Hadde jeg kjent deg tidligere hadde jeg nok kommer om du hadde fortalt meg hvordan ting var. Hvis du latet som alt var ok, hadde jeg nok ikke kunne gjort noe for deg, og du ble sittende i denne situasjonen. Men nå er jeg her og har du behov for meg så må du SI i fra, jeg kommer gjerne å hjelper deg om du har det tungt og tøft, jeg vil gjerne passe på tanntrollet ditt, for om du ber om min hjelp så ønsker jeg å hjelpe.

    Ikke vær redd for å si i fra. Det finnes folk rundt deg som vil være der for deg og hjelpe deg, du må bære gi dem sjangsen. <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *