Ut av komfortsonen

How-To-Step-Out-Of-Your-Comfort-ZoneRådvill stod jeg der midt i klasserommet. Jeg visste at jeg hadde godt av det, men allikevel ville jeg spy da læreren ba meg om å finne en person jeg ikke hadde snakket med før for å fortelle om de grunnleggende ferdighetene. Jeg har ikke noen form for sosial angst eller noe sånt. Jeg er bare ekstremt dårlig på å snakke med fremmede.

Første skoledag eller skoleuke om du vil, gikk dette så bra. Jeg kunne liksom skjule meg litt bak mitt rosa hår. I tillegg hadde jeg laget en avtale med svigersøster om at vi to som skulle ut på hver våre eventyr, skulle gjøre vårt beste for å skaffe oss nye venner og nye opplevelser. Det var så annerledes da. Jeg var så klar for nye ting. I mellomtiden har jeg rukket å møte mennesker som påvirket meg på en slik måte at jeg trakk meg litt tilbake. Jeg ble komfortabel med de jeg var sammen med. Det er ikke alltid så bra og bli for komfortabel heller.

Jeg ble raskt kjent med en del av de i klassen. Noen holdt jeg meg unna. Jeg vet gjerne raskt om jeg går overens med folk eller ikke. Noen ganger kan jeg virke ganske utadvent, men det er egentlig ikke tilfelle. Jeg er egentlig en stille og rolig person som ikke vil lage så mye leven rundt seg. Jeg ønsker å forsvinne i mengden. Det kunne jeg ikke med det rosa håret mitt. Jeg visste at folk så meg, så da kunne jeg like gjerne være litt vill og gærn.

I dag var en av dagene da jeg egentlig bare ville forsvinne gjennom gulvet. Jeg opplevde i tre minutter mitt aller verste mareritt. Jeg stod der helt alene. Alle andre hadde funnet noen å snakke med. De minuttene føltes som timer. Jeg ble klam i hendene. Skalv. Tørr på tunga. Panikken holdt faktisk på å ta meg før jeg klarte å få blikkontakt med noen på andre siden av rommet. Målbevisst prøvde jeg forsiktig å nå frem til personen før noen andre. Heldigvis rakk jeg det. Heldigvis klarte jeg å rekke frem hånden og si «Saritha» med et smil. Det værste var heldigvis over og jeg kunne konsentrere meg om å ikke la samtalen gå i stå.

Takk, kjære PED-lærere for at dere av og til utfordrer meg og lar meg gå utenfor komfortsonen. Det er ekstremt ubehagelig, men jeg er jo her for å lære og for å bli bedre på tingene jeg ikke kan.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *